Skrivemaskina er død

Rundt 30 år etter at PC-en gjorde sitt inntog inn i de private hjem, er skrivemaskina offisielt død. Den siste produsenten av skrivermaskiner har innstilt produksjonen og har visstnok bare 200 maskiner på lager. 

Den første mekaniske skrivemaskina som kom ut for salg, ble utviklet av den danske presten Rasmus Malling-Hansen i 1865. Målet med de første skrivemaskinene var å gjøre det lettere for svaksynte å skrive, men i boka Øyeblikkets tyranni skriver Thomas Hylland Eriksen om hvordan oppfinnelsen fikk mye større betydning enn forutsett. Blant annet førte den til en kraftig økning i skriftlig produksjon, og den la sågar grunnlaget for et nytt kvinneyrke: sekretæren.

Jeg har hatt sansen for skrivemaskiner siden jeg begynte å hamre på fars gamle Remington som liten gutt. Den er for øvrig ikke ulik maskina på bildet. Jeg sier er fordi den eksisterer fremdeles, om ikke i beste velgående. Den er nemlig éi av tre mekaniske skrivemaskiner jeg har stående hos foreldrene mine. 

Fars Remington - som han kjøpte godt brukt fra en handelsskole - er fra 1950-tallet og har to-farga skrivebånd og en solid koffert. I tillegg har jeg en noe nyere Remington som jeg kjøpte på Fretex for 150 kroner først på 1990-tallet etter at den første bærbare PC-en min sa takk for seg.  Noen vil kanskje kalle det bakstreversk. Så sent som i 1994 satt jeg oppe ei hel natt og reinskrev - eller rettere: reinhamra - særemnet i nordisk språk på Remingtonen. At de andre beboerne i det dårlig lydisolerte hybelhuset ikke protesterte, vitner om godt naboskap. Denne maskina var faktisk i bruk helt fram til jeg flytta fra Bømlo i 1998 og den ble parkert på grunn av plassmangel.

Plass trengs i høyeste grad for den siste maskina. Den er trolig fra 1940-tallet og er av tysk fabrikat. Jeg arva den fra onkel Martin som hadde den i seksjonshylla. Selve maskina er ikke så spesielt stor, men trommelen er dimensjonert for liggende A2-format og er i tillegg forlenget i begge ender med bærehåndtak. Dette gjør den både omfangsrik og massiv, og dermed har den blitt stående på gulvet på gutterommet mitt under et laken i rundt 20 år.

Tre eksemplarer av utdødd teknologi er kanskje nok, vil mange si. Det vil jeg også si, men det er éi maskin jeg har angra flere ganger på at jeg ikke kjøpte: ei lita, mekanisk reiseskrivemaskin med esperanto-tastatur. Dessverre var den litt for dyr der og da, og den var ikke i spesielt god stand. Men for en kuriositet! Og hadde jeg kjøpt den, hadde den fått plass i hylla. Garantert.