Kiom?

Kiom er esperanto og betyr "Hvor mange". Og akkurat dette er det verste spørsmålet en som prøver å spre det glade budskap om esperanto, kan få: Hvor mange snakker esperanto? Svaret er noe i retning av: "Ganske få", men det vil en jo ikke så gjerne si. Så da tyr en gjerne til retoriske spørsmål som "Hvor mange spiller gitar?", kompliserende, men lett gjennomskuelige bortforklaringer som "Det kommer an på definisjonen av å kunne språket", eller selvironiske finurligheter som "Færre enn vi kunne håpe, men flere enn vi kunne frykte."

Og ærlig talt: Det finnes ingen pålitelige tall. Det vi vet, er at det er omtrent 20 000 organiserte esperantister i rundt 100 land. Av disse er det mange som ikke kan snakke særlig mye esperanto, samtidig som mange dyktige esperantobrukere ikke er organisert. Hvis vi er heldige, går disse to gruppene omtrent opp i opp, og vi står igjen med rundt 20 000 esperantobrukere, men det vet altså ingen.

Og nettopp derfor - fordi ingen vet - blir det gjerne kastet ut mer eller mindre tilfeldig valgt runde tall som svar på kiom. For eksempel én million eller to millioner. For å sette det i perspektiv: Hvis det var én million esperantobrukere jevnt fordelt blant jordas 6,8 milliarder innbyggere, ville det vært ca. 700 i Norge, trolig mer med tanke på våre ressurser og vårt utdanningsnivå. Norsk Esperanto-Forbund har 185 medlemmer. (I Trondheim ville det vært 24 noe som faktisk er nær midtblink.) Og som Ziko Sikosek, forfatteren av Esperanto sen mitoj, så treffende spør: Hvor er de 980 000 esperantobrukerne som aldri reiser på esperantotreff, kjøper esperantolitteratur eller benytter seg av esperantobrukernes vertskapstjeneste?

Men noen ganger får altså fantasien løpe fritt. Svensken Lars Forsman ble intervjuet av nwt.se i januar og svarte dette på kiom: "Ofta står det två miljoner men jag tror det är cirka fem miljoner." En glimrende informasjonsstrategi: Man tar et fantasihøgt tall ut av lufta og ganger det med 2,5. Men også her hjemme blir det uttalt pussigheter.

I et radiointervju med representanter for Norsk esperantoungdom, ble antallet anslått til å være mellom 100 000 og 2 millioner. "Og hvor mye tjener du?" "Jaaa, mellom 20 000 og 400 000."  Til ungdommenes forsvar skal jeg legge til at dette kan være tall journalisten selv har funnet fram til, det var i alle fall han som sa det. Videre ble det sjarmerende påstått  - denne gangen av esperantoungdommen - at esperanto er verdens raskest voksende språk de siste 100 åra, i prosent. 

Prosent er som kjent Guds gave til svindlerne. Esperanto ble lansert i 1887, så i 1911 var det ikke så mange brukere enda, og enhver økning i et lite tall blir en stor prosentvis vekst. Esperanto har altså hatt en vekst på mange hundre prosent, kanskje flere tusen, men det utgjør faktisk bare noen tusen personer. Til sammenligning har folketallet i Norge - og dermed antallet norskspråklige (gitt at de tallene er de samme) - økt med 2,4 millioner, ganske nøyaktig 200%. Økninga i antall engelsk- og spanskspråklige er nok liten i prosent, men atskillig større en esperantoøkninga i antall mennesker. Og det er vel det interessante. Prosenter kan tross alt ikke snakke.

Det mangler altså troverdig statistikk, og det har noen prøvd å gjøre noe med. De har starta ei internett-folketelling av esperantobrukere. Tellinga starta i november 2010, og målet er 2 000 000. Så langt har de kommet til 1 573...

Så la oss være ærlige: Det er trolig bare noen titusener habile esperantobrukere - i beste fall. Noe annet kan i alle fall ikke bevises. Og inntil noe annet kan bevises, kan vi si oss fornøyde med at språket faktisk er i bruk, og det i over 100 land, 124 år etter lanseringa.