Det var Erika si skuld

I kveld vann USA over Brasil i kvartfinalen i fotball-VM for damer. Dei vann på straffesparkkonkurranse etter å ha utlikna i det 122. minutt, altså halvtanna minutt på overtid i andre ekstraomgang.

Det var ganske lett å peika ut ein syndebukk. Stakkars Daiane la hovudet på hoggestabben ved å laga sjølvmål alt etter to minutt, for så å stå for den avgjerande bommen i straffekonken. På veg til skafottet fekk ho selskap av Andréia, keeperen som var på bærtur ved USA si utlikning på overtid. Men det var korkje Daiane eller Andréia si skuld at det gjekk så galt på slutten. Det var Erika si skuld.

Rundt fem minutt før slutt i 2. ekstraomgang leia Brasil 2-1 og var sjølvsagt interessert i at tida skulle gå. Då passar det godt med skadar og spelestopp. Erika fekk ein liten dult i ryggen i eige straffefelt. Så rusla ho vidare i 3-4 sekunder før ho stupte i bakken og rulla seg dramatisk rundt. Dommaren stoppa spelet og fekk inn båremannskapet. Dei brukte vel rundt to minutt på å få henne på båra, surra henne fast og bera henne av banen.

Så snart ho var av banen, hoppa Erika av båra og jogga til midtlina under sterk pipekonsert for å koma innpå ved neste daudballsituasjon. Ho kom innpå og blei premiert med gult kort for usportsleg opptreden. Men dommaren gjorde meir: Ho la til tre minutter for uthaling av tida. Utlikninga til USA kom altså halvvegs ut i den tilleggstida. Hadde Erika droppa idiotiet, hadde kampen vore slutt før USA si skåring, og Brasil hadde vore i semifinalen. 

Det var ein positiv og ein negativ ting ved det som skjedde. Den negative er at filminga tydelegvis er i ferd med å koma i damefotballen òg, den som har vore herleg fri for slikt. Den positive er at det endeleg var nokon som blei skikkeleg straffa for tullet. Å gå glipp av ei VM-medalje burde vera ein effektiv lærepenge, men eg er redd brasilianarane ikkje ser - eller vil sjå - at dei tapte på grunn av dumme Erika. 

Det er så mykje enklare å skulda på uheldige Daiane.

Tjue-elleve

Ja, jeg vet at det er 2011, men er det tjue-elleve eller totusenogelleve? Herom strides de lærde, og bruken varierer sterkt ute blant folk. Jeg har et ikke statistisk begrunnet inntrykk av at totusenogelleve foreløpig er mest brukt, men at jeg stadig oftere hører 20-11. Min egen bruk støtter denne tendensen - jeg er trolig oppe i 30% tjue-elleve nå.

NRKs språkkonsulent mener at folk må få gjøre som de vil, mens Sylfest Lomheim mener at man bør si totusenogelleve. For åra fram til 2010 var da også Lomheims løsning mest naturlig for meg, men i 2011 er det altså ikke like åpenbart. Først og framst fordi totusenogelleve begynner å bli et ganske langt ord. 

Når vi snakker, økonomiserer vi og velger gjerne korteste og enkleste uttrykksmåte, og nettopp derfor er jeg ganske overbevist om at 20-11 kommer til å bli dominerende etter hvert. For eksempel om 12 år: Tjue-tjuetre er veldig mye kjappere enn totusenogtjuetre. For ikke å si om hundre år. Jeg tviler på at totusenetthundreogelleve vil bli en vanlig talemåte. Like lite som vi sa ettusennihundreognittini på slutten av forrige årtusen.

Måten vi sier 1999 på antyder også at Sylfest Lomheim ikke nødvendigvis har rett når han sier at norsk tradisjon tilsier totusenogelleve. Franskmenn derimot sa ettusennihundreognittini, og har dermed en annen tradisjon for årstall enn vi har på norsk. Derfor blir det litt rart når Lomheim mener at vi bør se til hvordan de latinske språka sier gjeldende og kommende årstall. 

Det er mer naturlig å se hva svensker og engelskmenn gjør. De har samme årstalltradisjon som oss, og der er det 20-11 som gjelder. Tyskerne derimot gjør som Lomheim, selv om de har samme tradisjon som nordmenn, svensker og engelskmenn.

Her på berget gjør vi altså foreløpig litt av hvert, som seg hør og bør i norsk språkbruk. Det kommer vi sikkert til å gjøre i lang tid framover også, men både språklig økonomisering og norsk anglofili tilsier at 20-11 vil bli den dominerende uttrykksmåten på sikt.

Slagord

Å lage gode slagord kan være vanskelig, noe vi fikk bevist på en spasertur fra Solsiden til Bakklandet i helga. Det er to typer slagord: de som skal selge noe, altså reklame for produkter eller firma, og politiske kamprop.

Et godt eksempel på et dårlig slagord i den første kategorien fant vi på byggeplassen for det nye hotellet ved Bakke bru. Der flagger entreprenørfirmaet NCC kompetansen sin på store bannere: NCC - Forvent litt mer. Hvem i huleste fikk idéen til dét slagordet, og hvorfor gikk ledelsen med på det? De kunne like godt sagt: NCC - Rett og slett for dårlig.

I et vindu på Bakklandet fant vi en plakat med et brennaktuelt politisk kamprop. Ved første øyekast virket slagordet helt greit, om enn litt uelegant formulert: 

Ja til et oljefritt Lofoten og Vesterålen og Senja.

Men så sa svigermor: "Så de vil hente opp all oljen som er der." Og det er jo faktisk det det står, selv om jeg mistenker at de mener det motsatte. Logikken er enkel: Nå er det mye olje utenfor Lofoten (antar man), og skal det bli oljefritt, så må en jo bore og hente opp den olja. Ellers blir det et oljerikt Lofoten.

Lærdommen her er: Pragmatikk er både kinkig og moro, og alt kan misforstås om en bare legger nok vrangvilje til.

Tekst-TV-journalistikk

Eg er stor fan av tekst-TV, om enn ikkje avhengig, slik Snefrid seier eg er. Kvar morgon er ein nyheitssjekk på tekst-TV noko av det fyrste eg gjer - både på NRK og TV2, og jamleg TV3. Og utover dagen er eg innom ganske så mange gonger. Slik har det vore sidan me fekk fjernsyn med tekst-TV midt på 1980-talet. 

Av og til går det litt fort i svingane i tekst-TV-redaksjonane, som t.d. då skyttaren Harald Stenvaag vann ein stor tittel for mange år sidan. "Stenvaag skjøt konkurrentene i senk", melde NRK tekst-TV. Ein annan gong melde dei: "I Argentina er lørdag utsatt til søndag på grunn av dårlig vær." Det var eit utforrenn som blei utsett.

TV2 kan likevel skilta med den mest forvirra redaksjonen. I dag leverte dei denne artikkelen under tittelen "Norsk-svensk avtale undertegnet", gjengitt i si heilheit:

Avtalen ble undertegnet i Stockholm klokka 16.19 onsdag ettermiddag av olje- og energiminister Ola Borten Moe (Sp) og nærings- og energiminister Maud Olofsson fra det svenske Centerpartiet. Begge benyttet anledningen til å kalle avtalen historisk. Før den etter planen skal tre i kraft 1. januar 2012 må det godkjennes av både Stortinget og Riksdagen. Avtalen skal  vare fram til 2035. Les mer på tv2.no.

Her er det imponerande presisjon med tanke på kor liten plass ein har å boltra seg på, til og med klokkeslettet på minuttet. Og slik bør det jo vera når det gjeld ein historisk avtale med söta bror. Likevel sit du truleg igjen med eit spørsmål. 

Svaret er: Ein avtale om elproduksjon.

Kommaet som manglar etter datoen og vekslinga mellom den og det i setninga "Før den etter planen....", er forøvrig knapt nok for feil å rekna etter TV2-standard.

Ein hektisk dag i kyrkja

For akkurat 130 år sidan - fredag 24. juni 1881 - gifta Marta Olsdtr. Riveland (f. 1861) seg med Tobias Ivarson Ullestad (f. 1862) i Årdal kyrkje, Årdal i Ryfylke. Det var det fyrste skrittet mot å bli oldeforeldra mine. Ein heilt vanleg bryllaupsseremoni kan det ikkje ha vore, og salig sokneprest Dominicus Nagel Lemvig Brun må ha blitt ganske sveitt under messehakelen. Ola, far til Marta, tok nemleg konsekvensen av at det kostar både førebuingar og pengar å halda bryllaup. Omtrent slik ser eg for meg det som hende:

Etter at Marta og Tobias hadde sagt ja, rusla dei ned saman med ein av forlovarane og sette seg. Kanskje sette dei seg i benken som ber Ullestad-namnet. I så fall blei det ein kort rusletur, for den står faktisk i navet. Den andre forlovaren, Jens Ytrevoll, blei ståande og venta på at Johannes og Anne Sofie skulle koma hand i hand opp det ujamne tregolvet som utgjorde midtgongen.

Johannes var Marta sin storebror og gifta seg altså òg denne dagen. I tillegg til Jens Ytrevoll var Johannes sin bror, Kolbein, forlovar. Lemvig Brun gjorde det han skulle, og Ola fekk ei ny svigerdotter. Så gjekk ho ned, og opp kom Anna. 

Framme ved alteret bytte Johannes plass med storebror Kolbein, medan Jens Ytrevoll tok nokre knebøy. Det tar på å stå slik ved alteret bryllaup ut og bryllaup inn. Kolbein fekk si Anna, og endeleg kunne alle gå ned og ut og førebu seg til eit ekte sør-vestlandsk bryllaups-haraball med mykje andakt og alvor.

Utanfor kyrkja huka den nyslåtte trippelsvigerfaren Ola tak i Jens Ytrevoll:

- Du skal ha takk for innsatsen Jens.

- Det var då ingenting å takka for.

- Å jau, då. Nå får du gå heim å kvila ut til neste helg. For du stiller vel då òg?

- Neste helg?

- Ja, når veslejenta, ho Karoline, skal få sin Anders.

Jens Ytrevoll stilte som forlovar neste helg òg, han. Og Marta si søster Karoline fekk sin Anders - broren til Tobias.

Nynorsk og sidemål - et repetisjonskurs

Det er et sikkert vårtegn i mai at sidemålsdiskusjonen blusser opp igjen. For noen dager siden gikk tidligere direktør i Språkrådet og nynorskbruker Sylfest Lomheim ut i avisene og forfektet at det bare skal være én skriftlig karakter i norsk. Det kan det absolutt argumenteres godt for, men jeg både håper og tror - for ikke å si vet - at Lomheim må være feilsitert når han blir gjengitt slik:

Én norskkarakter bør gis i skriftlig, og den bør bygges på prestasjoner og vurderinger både i bokmål og sidemål.

En tidligere Språkråd-direktør har selvsagt bedre oversikt over den norske språksituasjonen enn å snakke om "bokmål og sidemål". Hos mange journalister og i befolkningen for øvrig skorter det derimot på kunnskaper om dette. Og derfor er det kanskje ikke så rart at diskusjonene om sidemål i skolen, eller om nynorskens plass i samfunnet, har en tendens til å spore av. Veldig mange synes rett og slett ikke å vite hva de diskuterer.

Etter mitt syn bør det være elementær samfunnskunnskap å kjenne til språksituasjonen i sitt eget land, på linje med å kunne nasjonalsangen. Spesielt når vi ikke har flere titalls språk, slik de har i flere afrikanske land. Derfor tar vi en liten repetisjon:

Norsk er ett språk med to skriftlige målformer: bokmål og nynorsk. På skolen kan barna (ved skolestart selvsagt foreldrene) velge hvilken målform de skal ha som sitt primære opplæringsmål. Dette blir hovedmålet for den enkelte elev, uavhengig av om det er nynorsk eller bokmål. Når barna begynner på ungdomsskolen, får de også opplæring i den andre målforma, altså sidemålet. For mange elever - blant annet undertegnede da han gikk på skolen - er med andre ord bokmål og sidemål to ord for det samme.

En annen utbredt myte blant relativt oppegående nordmenn er at "vi skriver bokmål og snakker nynorsk". Nei! Bokmål og nynorsk er som sagt skriftspråkformer. Alle i Norge - med få unntak, som nynorsksnakkeren Berge Furre - snakker en dialekt som ligger et eller annet sted mellom bokmål og nynorsk. Faktisk har ikke norsk en offisiell talenorm, som Hochdeutsch i Tyskland eller Received Pronunciation i England.

Hvis du synes dette var vanskelig å lære og huske, vennligst hold deg borte fra diskusjoner om bokmål, nynorsk, hovedmål og sidemål i framtida. Takk.

Digitaliserte minne

Noko av det eg likar best med datateknologien, er at ein kan digitalisera og arkivera kopiar av slikt ein ikkje vil mista. Då har ein alt på ein stad, i eit ryddig system og det tar minimal plass. Og ikkje minst: om ein har ein tryggleikskopi oppbevart på ei anna adresse, veit ein at dei minna i alle fall er berga om det verste skulle skje.

For eit par år sidan jobba eg meg gjennom heile musikksamlinga vår. CD-ar, LP-ar, kassettar. Alt blei digitalisert. Frå "The Last Night of the Proms" via Katie Melua til svensk punk. Kvaliteten på opptaka frå LP-ane og kassettane blei så som så, men det var jo originalane òg. No kan i alle fall alt spelast når og kvar - og ikkje minst viss - me vil.

Som den arkivfreaken eg er - og særleg var - har eg sjølvsagt (så å seia) alle fotonegativa eg er skuldig i sidan eg fekk kamera. Dei låg innelåst i ein bankboks til dess banken flytta og bankboksen forsvann, og då dukka tanken på digitalisering opp. Sist sommar fann eg det eg trengte på Nordby kjøpesenter på Svinesund: ein negativ-skannar. Ok, det er ein billigmodell, og kvaliteten blir rett som det er litt bob-bob. Nokre bilete blir faktisk best om eg gjer dei om til svart-kvitt. Men han gjer jobben!

No er eg snart gjennom haugen og dermed til vegs ende på ei nostalgireise. Det har vore kjekt å sjå igjen bileta frå mellom anna språkreisa til England, Centra Oficejo og husklynga Tjørnuvík på Færøyane. Eller som nedanfor: kabelferga i Espevær, anno 1996. Snefrids treffande kommentar til biletet: "Eg er glad for at du har endra stil sidan det."