Det er et sikkert vårtegn i mai at sidemålsdiskusjonen blusser opp igjen. For noen dager siden gikk tidligere direktør i Språkrådet og nynorskbruker Sylfest Lomheim ut i avisene og forfektet at det bare skal være én skriftlig karakter i norsk. Det kan det absolutt argumenteres godt for, men jeg både håper og tror - for ikke å si vet - at Lomheim må være feilsitert når han blir gjengitt slik:
Én norskkarakter bør gis i skriftlig, og den bør bygges på prestasjoner og vurderinger både i bokmål og sidemål.
En tidligere Språkråd-direktør har selvsagt bedre oversikt over den norske språksituasjonen enn å snakke om "bokmål og sidemål". Hos mange journalister og i befolkningen for øvrig skorter det derimot på kunnskaper om dette. Og derfor er det kanskje ikke så rart at diskusjonene om sidemål i skolen, eller om nynorskens plass i samfunnet, har en tendens til å spore av. Veldig mange synes rett og slett ikke å vite hva de diskuterer.
Etter mitt syn bør det være elementær samfunnskunnskap å kjenne til språksituasjonen i sitt eget land, på linje med å kunne nasjonalsangen. Spesielt når vi ikke har flere titalls språk, slik de har i flere afrikanske land. Derfor tar vi en liten repetisjon:
Norsk er ett språk med to skriftlige målformer: bokmål og nynorsk. På skolen kan barna (ved skolestart selvsagt foreldrene) velge hvilken målform de skal ha som sitt primære opplæringsmål. Dette blir hovedmålet for den enkelte elev, uavhengig av om det er nynorsk eller bokmål. Når barna begynner på ungdomsskolen, får de også opplæring i den andre målforma, altså sidemålet. For mange elever - blant annet undertegnede da han gikk på skolen - er med andre ord bokmål og sidemål to ord for det samme.
En annen utbredt myte blant relativt oppegående nordmenn er at "vi skriver bokmål og snakker nynorsk". Nei! Bokmål og nynorsk er som sagt skriftspråkformer. Alle i Norge - med få unntak, som nynorsksnakkeren Berge Furre - snakker en dialekt som ligger et eller annet sted mellom bokmål og nynorsk. Faktisk har ikke norsk en offisiell talenorm, som Hochdeutsch i Tyskland eller Received Pronunciation i England.
Hvis du synes dette var vanskelig å lære og huske, vennligst hold deg borte fra diskusjoner om bokmål, nynorsk, hovedmål og sidemål i framtida. Takk.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar