Blå-blå (eller dobbelt opp, om du vil)

[Dette innlegget blei fyrst publisert på bloggen Språkkalender 2013 den 29. oktober under tittelen "Blå-blå". Eit par små trykkfeil er retta opp her.]

Landet har fått ei ny regjering, og den er blå-blå. Samansetninga blå-blå viser til at det er to borgarlege – altså blå – parti som har gått saman om å danna regjering, men på norsk kan me gjenta ord, særleg adjektiv, for å uttrykkja fleire andre tydingar og nyansar.

For å uttrykkja at noko utviklar seg i ei bestemt retning, kan me til dømes gjenta eit adjektiv i komparativ. Ein som nettopp har vore sjukmeld kan svara betre og betre på spørsmålet om korleis det går. Og når det gjeld korleis det går med norskstudentane mine, både håper og trur eg at dei lærer meir og meir norsk, og dermed blir flinkare og flinkare. Det treng ikkje vera ei positiv utvikling. Det blir til dømes fleire og fleire arbeidslause i Europa.

Men når me gjentar eit adjektiv i grunnforma (positiv), har det ei heilt anna tyding. Då hintar me om at akkurat dette adjektivet ikkje er så treffande i denne situasjonen:

- Denne kaka var ganske god!

- Vel, god og god.

I slike situasjonar er det vanleg å ha med ein eller annan markør som understrekar skepsisen, som til dømes vel eller nja. Eller me tyr til fru Blom:

- Var kaka god?

- God og god, fru Blom.

Det same kan me gjera med substantiv òg når me meiner at tingen me snakkar om knapt nok er verdig substantivet me bruker. Ein som eig ein rustholk som er nær ved å ramla frå kvarandre, kan svara slik på spørsmål om han har bil: Bil og bil, fru Blom, eg har då ein…. Og når det gjeld spelet til Rosenborg BK, er fotball og fotball ei god skildring.

Andre lag derimot – særleg på Sør-vestlandet -  spelar ein finfin fotball. Denne fordoblinga forsterkar det positive i adjektivet, men den blir berre brukt ved adjektivet fin. Det blir feil å seia at noko er brabra eller storstort.

Gjensyn med dialekten

I helga var foreldra mine på besøk, og då blir det jo alltid litt mimring. For nokre dagar blir ein plassert i eit univers som ein flytta ifrå for to tiår sidan: barndomsvener, gamle naboar, stadnamn... Alt dette som var kvardagen ein gong, men som no ligg stadig lengre bak skallen.Til ein viss grad gjeld det også språket.

Det er rundt 20 år sidan eg flytta frå min barndoms Årdal, og alt då var det naturlegvis forskjell på kva ord ég brukte og kva ord dei godt vaksne i bygda brukte. Sidan har eg budd på ulike stader, fått ein sambuar frå Austlandet og ein jobb som krev at eg snakkar bokmål i undervisinga. 

Far derimot har budd i heimbygda så å seia heile sitt 74 år lange liv. Han er årdalsbu i sjel og mål, og han firer ikkje ei staving. Derfor blei det eit nostalgisk gjenhør med ord og uttrykk som har glidd ut av det aktive ordforrådet mitt, i den grad dei i det heile har vore ein del av det. 

Far snakka blant anna om lam som stønte og gamle damer som spøte. Det fyrste tyder leika, eller meir presist det den trønderske mora mi ville ha kallla knåvast. Spøte er preteritum av å spøda (spøde - spøte - har spøt, etter same system som å bada i Årdal) og er det same som å strikka. På eit tidspunkt spurte han òg mor om ho hadde fått med seg taskå, noko som tyder noko heilt anna i Ryfylke enn mange andre stader.

Det lærte eg i studietida. Det var både sjokk og vantro i blikket på ei medstudine frå Stord då eg ba henne senda meg taskå mi.

- Hææ?

- Taskå mi. Der. På andre sidå av bordet.

- Å, vesko ja. Eg syntest du sa tasko.

- Eg sa det. Ei taska er jo ei veska.

- Veit du kva taska betyr på Stord?

No veit eg det, og eg veit òg at me er ganske åleine om vår bruk av ordet, så eg har klokeleg fasa det ut. 

Etter 48 år i Ryfylke har sjølvsagt mor fått med seg kva ei taske er der i garden, og ho bruker det slik sjølv stikk i strid med barnelærdomen sin. Ho er naturlegvis blitt ganske så kunnig i Ryfylkemålet (utan at ho skal skuldast for å snakka det sjølv) gjennom tiåras løp at eg blei litt overraska då ho ikkje hadde oppfatta at me bruker y i å klyppa. Det var slett ikkje ho, men eg som blei svar skuldig då far plutseleg spurte:

- Går du til med det at du har balkong med utsikt?

"Gå til med"? Begge påstod at dette uttrykket var eit gjengs årdalsuttrykk medan eg måtte innrømma at eg alltid hadde hørt det før, korkje frå far eller nokon annan. Ikkje ein gong naboen Nora, som godt kunne snakka om kva ho spøte ijærkveld. Og endå verre: Mor og far sleit kraftig med å forklara det. Eller rettare: Dei greidde det ikkje, sjølv ikkje etter ein diskusjon seg imellom. Til slutt sa eg at far måtte jo ha meint noko då han sa det. Så kva meinte han? Det viste seg at han meinte om det var kjekt med balkong. Altså: "Gå til med noko" var det same som "synes at noko er kjekt". I alle fall i fylgje opphavet mitt.

I fylgje dialektordboka for Hjelmeland av min gamle tysklærar, Olav Hetland, tyder "gå til" å legga merke til. Til dømes: "Eg går så til koss han eldest." Her manglar derimot preposisjonen men, og det er jo ganske utenkeleg at far spør meg om eg legg merke til at eg har balkong. Han heng jo der, like utanfor døra! Balkongen, altså.

Sjølv er eg usikker på om eg går til (med) uttrykket. Det kjem rett og slett an på kva tyding ein vel: Eg har jo lagt merke til uttrykket, men eg kan ikkje seia det er så kjekt.

Svart

I helga vant jeg boka Tordengudens sønn av finnen Arto Paasilinna i ei loddtrekning.  Jeg har aldri lest noe av Paasilinna før, men jeg har flere ganger tenkt at jeg skulle gjøre det, så dette passet perfekt. Praten rundt bordet kom inn på Paasilinna og bøkene hans, og den svarte humoren hans ble kommentert.

"Hva er egentlig svart humor?" spurte en. Det ble en liten diskusjon der ord som dyster og livets mørke sider ble nevnt, og vi sa oss ganske snart fornøyd med "definisjonen". Etterpå kom jeg til å tenke på at det ikke bare er humor som er svart.

Penger kan også være svarte, da som et resultat av svart arbeid, altså arbeid som det ikke betales skatt av. En pessimist kan se svart på det aller meste, men han er ikke nødvendigvis svartsynt for det. De mange svartsynte på bedehusene rundt omkring på Sør-Vestlandet kan tvert i mot være veldig optimistiske. Det må de være i sin evige kamp for de ti bud. Det 9. budet handler forøvrig om sjalusi, eller svartsjuke om du vil. Får svartsjuka overtaket, kan det til og med gå så langt at det svartner for en, og da kan det fort bli en svart dag for noen og enhver.

Nå går det derimot mot lysere dager, for om to dager snur sola.

Jusspråk

På gymnaset - eller vidaregåande skule, for lesarar under 30 - hadde eg rettslære. Det var eit ganske nyttig fag der me fekk litt innblikk i nyttige emne som kjøpsrett og arverett. Dessutan fekk me ei innføring i korleis ein kan trenga gjennom juridisk språk, som unekteleg kan vera temmeleg langt, tungt og krokete.

"Lovtekstar er ikkje skrivne for å bli forstått," sa lærar Jens, "dei er skrivne for ikkje å bli misforstått." Dei har lukkast ganske bra den fyrste delen av denne målsettinga i ei setning eg fann i ein boligkjøpskontrakt i går. Der heiter det (sjølvsagt på bokmål):

"Dersom selger ikke oppfyller sine forpliktelser iht. nærværende kontrakt, skal han på sin side svare til den til enhver tid fastsatte forsinkelsesrente iht. lov om forsinkelsesrente, til kjøper av den enhver tid innbetalte del av kjøpesummen inntil kontraktens bestemmelser er oppfylt."

Ein kunne sjølvsagt ha sagt (til og med på bokmål):

 "Selgeren må betale forsinkelsesrenter av den innbetalte kjøpesummen til kjøperen hvis han ikke oppfyller forpliktelsene sine i kontrakten. Rentens størrelse bestemmes av lov om forsinkelsesrente, og renten løper til forpliktelsene er oppfylt."

Men slik språkbruk kan som kjent lett misforståast. Særleg av vrange advokatar, for som ein ung advokatspire oppsummerte lærdommen i jusstudiet: "Eg blir veldig flink til å så tvil." Og då hjelper det jo med klassisk jusspråk. 

Om ein vil så tvil, altså.

Tjue-elleve

Ja, jeg vet at det er 2011, men er det tjue-elleve eller totusenogelleve? Herom strides de lærde, og bruken varierer sterkt ute blant folk. Jeg har et ikke statistisk begrunnet inntrykk av at totusenogelleve foreløpig er mest brukt, men at jeg stadig oftere hører 20-11. Min egen bruk støtter denne tendensen - jeg er trolig oppe i 30% tjue-elleve nå.

NRKs språkkonsulent mener at folk må få gjøre som de vil, mens Sylfest Lomheim mener at man bør si totusenogelleve. For åra fram til 2010 var da også Lomheims løsning mest naturlig for meg, men i 2011 er det altså ikke like åpenbart. Først og framst fordi totusenogelleve begynner å bli et ganske langt ord. 

Når vi snakker, økonomiserer vi og velger gjerne korteste og enkleste uttrykksmåte, og nettopp derfor er jeg ganske overbevist om at 20-11 kommer til å bli dominerende etter hvert. For eksempel om 12 år: Tjue-tjuetre er veldig mye kjappere enn totusenogtjuetre. For ikke å si om hundre år. Jeg tviler på at totusenetthundreogelleve vil bli en vanlig talemåte. Like lite som vi sa ettusennihundreognittini på slutten av forrige årtusen.

Måten vi sier 1999 på antyder også at Sylfest Lomheim ikke nødvendigvis har rett når han sier at norsk tradisjon tilsier totusenogelleve. Franskmenn derimot sa ettusennihundreognittini, og har dermed en annen tradisjon for årstall enn vi har på norsk. Derfor blir det litt rart når Lomheim mener at vi bør se til hvordan de latinske språka sier gjeldende og kommende årstall. 

Det er mer naturlig å se hva svensker og engelskmenn gjør. De har samme årstalltradisjon som oss, og der er det 20-11 som gjelder. Tyskerne derimot gjør som Lomheim, selv om de har samme tradisjon som nordmenn, svensker og engelskmenn.

Her på berget gjør vi altså foreløpig litt av hvert, som seg hør og bør i norsk språkbruk. Det kommer vi sikkert til å gjøre i lang tid framover også, men både språklig økonomisering og norsk anglofili tilsier at 20-11 vil bli den dominerende uttrykksmåten på sikt.

Tekst-TV-journalistikk

Eg er stor fan av tekst-TV, om enn ikkje avhengig, slik Snefrid seier eg er. Kvar morgon er ein nyheitssjekk på tekst-TV noko av det fyrste eg gjer - både på NRK og TV2, og jamleg TV3. Og utover dagen er eg innom ganske så mange gonger. Slik har det vore sidan me fekk fjernsyn med tekst-TV midt på 1980-talet. 

Av og til går det litt fort i svingane i tekst-TV-redaksjonane, som t.d. då skyttaren Harald Stenvaag vann ein stor tittel for mange år sidan. "Stenvaag skjøt konkurrentene i senk", melde NRK tekst-TV. Ein annan gong melde dei: "I Argentina er lørdag utsatt til søndag på grunn av dårlig vær." Det var eit utforrenn som blei utsett.

TV2 kan likevel skilta med den mest forvirra redaksjonen. I dag leverte dei denne artikkelen under tittelen "Norsk-svensk avtale undertegnet", gjengitt i si heilheit:

Avtalen ble undertegnet i Stockholm klokka 16.19 onsdag ettermiddag av olje- og energiminister Ola Borten Moe (Sp) og nærings- og energiminister Maud Olofsson fra det svenske Centerpartiet. Begge benyttet anledningen til å kalle avtalen historisk. Før den etter planen skal tre i kraft 1. januar 2012 må det godkjennes av både Stortinget og Riksdagen. Avtalen skal  vare fram til 2035. Les mer på tv2.no.

Her er det imponerande presisjon med tanke på kor liten plass ein har å boltra seg på, til og med klokkeslettet på minuttet. Og slik bør det jo vera når det gjeld ein historisk avtale med söta bror. Likevel sit du truleg igjen med eit spørsmål. 

Svaret er: Ein avtale om elproduksjon.

Kommaet som manglar etter datoen og vekslinga mellom den og det i setninga "Før den etter planen....", er forøvrig knapt nok for feil å rekna etter TV2-standard.

Nynorsk og sidemål - et repetisjonskurs

Det er et sikkert vårtegn i mai at sidemålsdiskusjonen blusser opp igjen. For noen dager siden gikk tidligere direktør i Språkrådet og nynorskbruker Sylfest Lomheim ut i avisene og forfektet at det bare skal være én skriftlig karakter i norsk. Det kan det absolutt argumenteres godt for, men jeg både håper og tror - for ikke å si vet - at Lomheim må være feilsitert når han blir gjengitt slik:

Én norskkarakter bør gis i skriftlig, og den bør bygges på prestasjoner og vurderinger både i bokmål og sidemål.

En tidligere Språkråd-direktør har selvsagt bedre oversikt over den norske språksituasjonen enn å snakke om "bokmål og sidemål". Hos mange journalister og i befolkningen for øvrig skorter det derimot på kunnskaper om dette. Og derfor er det kanskje ikke så rart at diskusjonene om sidemål i skolen, eller om nynorskens plass i samfunnet, har en tendens til å spore av. Veldig mange synes rett og slett ikke å vite hva de diskuterer.

Etter mitt syn bør det være elementær samfunnskunnskap å kjenne til språksituasjonen i sitt eget land, på linje med å kunne nasjonalsangen. Spesielt når vi ikke har flere titalls språk, slik de har i flere afrikanske land. Derfor tar vi en liten repetisjon:

Norsk er ett språk med to skriftlige målformer: bokmål og nynorsk. På skolen kan barna (ved skolestart selvsagt foreldrene) velge hvilken målform de skal ha som sitt primære opplæringsmål. Dette blir hovedmålet for den enkelte elev, uavhengig av om det er nynorsk eller bokmål. Når barna begynner på ungdomsskolen, får de også opplæring i den andre målforma, altså sidemålet. For mange elever - blant annet undertegnede da han gikk på skolen - er med andre ord bokmål og sidemål to ord for det samme.

En annen utbredt myte blant relativt oppegående nordmenn er at "vi skriver bokmål og snakker nynorsk". Nei! Bokmål og nynorsk er som sagt skriftspråkformer. Alle i Norge - med få unntak, som nynorsksnakkeren Berge Furre - snakker en dialekt som ligger et eller annet sted mellom bokmål og nynorsk. Faktisk har ikke norsk en offisiell talenorm, som Hochdeutsch i Tyskland eller Received Pronunciation i England.

Hvis du synes dette var vanskelig å lære og huske, vennligst hold deg borte fra diskusjoner om bokmål, nynorsk, hovedmål og sidemål i framtida. Takk.

Sykehus og rettskriving

I et tidligere innlegg har jeg vært inne på at norske sykehus er flinkere i medisin enn kommunikasjon. Dessverre er de heller ikke så flinke i grammatikk og rettskriving, viser det seg. Bildene nedenfor er fra én og samme korridor ved St. Olavs Hospital i Trondheim.

Når slike feil kombineres med legers håndskrift, er det jo lett å forstå at kommunikasjonen kan gå litt skeis til tider. 

Er dette en advarsel?

Hvor mange eksemplar er dette sengeteppet vevd i?

Dette kan bare en trønder ha skrevet.

Kamel, påfugl eller fiskegud?

Etternavnet mitt, Ullestad, er ikke så vanlig. I følge Statistisk sentralbyrå er vi 214 Ullestad-er, og vi stammer alle fra én av to Ullestad-familier: den på Voss eller den i Årdal i Ryfylke, der jeg kommer fra. Men hva betyr navnet? 

I bokverket "Norske Gaardsnavne" (1897) kommer arkeolog, historiker og filolog Oluf Rygh med en ganske kreativ forklaring. Han tar riktignok utgangspunkt i navnet på Voss, men slår litt eplekjekt fast at navnet i Årdal trolig har samme opprinnelse. Rygh sier (litt fritt sitert - originalen kan du lese her):

Navnet kan sannsynligvis forklares av mannsnavnet Ulfaldi, et oldnorsk ord som betyr kamel. Det er egentlig det samme ordet som elefant, men i germanske språk er betydningen forandret. Ordet har sikkert kommet sørfra, men er visstnok temmelig gammelt i språket. Som kallenavn har det en parallell i det fremmede paí, som betyr påfugl.

Til dette kommenterer forfatteren av bygdeboka for Årdal, Sigurd Eikeland, tørt: "Dette var slik ekspertane ser det. At ekspertar kan ta feil, er ei anna sak."

Det er selvsagt mulig at en mann som bosatte seg på Voss for mange hundre år siden, ble kalt kamel, elefant eller påfugl på grunn av hvordan han så ut, og at gården derfor fikk navnet "kamelstedet", "elefantstedet" eller "påfuglstedet". Men sannsynlig...? Hvor mange på Voss visste hvordan kameler, elefanter og påfugler så ut på den tida? Og hvor sannsynlig er det at to gårder på ulike steder skal få samme navn på denne måten?

Oluf Ryghs store feil var at han aldri var på gården Ullestad i Årdal. Da hadde han nemlig sett at gårdsnavnet helt sikkert har en mye lettere og vanligere forklaring. Norske stedsnavn kommer ofte fra navn på personer (gjerne den første som bosatte seg på stedet) eller guder. Ullestad kommer nok fra et gudenavn.

Hadde Rygh reist til Årdal, hadde han sett at gården ligger ved elva Ulla. Og det er sannsynlig at elva har navnet etter den norrøne guden for blant annet fiske, som het Ullr. Navnet på gården Ullestad i Årdal i Ryfylke betyr dermed noe sånt som "stedet ved elven til fiskeguden Ullr".

Da jeg studerte nordisk for snart 20 år siden, nevnte jeg Ryghs forklaring og min teori til en av foreleserne, navneforsker Inge Særheim. Han ga meg full støtte, og da han ga ut "Stadnamn i Rogaland" i 2007, ble Ullestad forklart med fiskeguden, og ikke med kameler, påfugler eller elefanter.

Firmagampen

Substantiv + substantiv = ett ord. Dette er en enkel og absolutt regel i norsk. Derfor heter det lommebok og bordlampe, og ikke lomme bok eller bord lampe. Likevel skriver veldig mange - og stadig flere - slike ord som to ord. Ofte får PC-bruk og retteprogrammer skylda for at sånne feil er så vanlige, men jeg tror at en god porsjon sløvhet også spiller inn. Vi som er over 30 skrev tross alt disse ordene helt perfekt før PC-ene kom.

Søketjenesten Bedriftsøket, som stadig reklamerer på TV, har tilsynelatende full kontroll og setter substantivene sammen til ett ord. Men - og det er et stort men - bedrift trenger en fuge-s når det er første ledd i en sammensetning. Det heter bedriftsleder, bedriftsregnskap og - ikke minst - bedriftssøk.

Klassiske bedriftsøk/firmagamper. (CC: neenahhistory)

Et bedriftsøk er noe annet. Det er et bedrifts-øk, altså en sliten, gammel hest som jobber for en bedrift, noe som var et langt vanligere syn før 2. verdenskrig. Da hadde mange bedrifter behov for øk til varetransport, bl.a. bryggeriene, som på bildet. Sammenhengen mellom internett og øk er derimot ikke åpenbar, i alle fall ikke for meg.

Nå er det selvsagt mulig at firmaet driver med mer enn jeg vet, for eksempel utleie av øk til å kjøre barna rundt i kjerre på firmapikniker eller en hestekurértjeneste for bedrifter, og i så fall er jo faktisk navnet ganske bra. 

Hvis de derimot driver bare med søketjenester på internett, er det i beste fall innovativt å kalle firmaet for Bedriftsøket, eller Firmagampen, som vi kaller det hjemme hos oss. For det er faktisk det samme.

Oversettende fra engelsk...

Det er julehandeltid, og da kan man se mye morsom språkbruk i butikkene. For et par dager siden så jeg en liten, håndskrevet reklametekst i ei hylle, og ingen vedder mot meg når jeg påstår at den var oversatt fra engelsk ved hjelp av google-oversetteren eller dess like:

Dette badeskummet forlater deg følende myk.

Én ting er den gale oversettelsen av "leave" - badeskummet spaserer neppe ut av badekaret mens du fremdeles ligger der - noe annet er ordet "følende". Denne forma heter presens partisipp og brukes ganske sjelden på norsk, i motsetning til engelsk, der den brukes stadig vekk. På norsk bruker vi som regel vanlig presens. Derfor skulle de heller ha sagt: "Dette badeskummet gjør at du føler deg myk."

Når bruker vi presens partisipp på norsk?

• Når verbet er adjektiv: Et smilende barn. Vi gikk leende. ("Leende" beskriver oss.)
• Når verbet er adverb: Et skrikende gult teppe.
• Når verbet er substantiv: Bilene må stoppe for gående ved gangfelt.
• Ofte sammen med å komme og å bli: Han kom syklende. Hun ble værende hjemme.

De som følger sykkelsendingene på Eurosport har kanskje lagt merke til at kommentatorene der er veldig glade i å bruke presens partisipp. Først var det bare én av dem, nemlig den utmerkede Kjell Erik Kristiansen, som gjorde det, men nå er hele banden smittet. Og det til tross for at smittekilden Kristiansen har sluttet i kanalen for flere år siden... Det er utrolig irriterende å høre når de snakker om at Andy Schleck er godt kjørende. Da skriker jeg inni meg: "Nei, det er han ikke! Han kjører godt!"

Faktorenes orden

I matematikken er faktorenes orden likegyldig. Slik er det definitivt ikke i det norske språket. Nettbutikken enklereliv.no selger kjølehansker, som egentlig ikke er noe annet enn grytekluter i hanskeform. I reklamen for produktet står det: 

“Mange brenner seg hver eneste dag når de tar ting ut og inn av ovnen, eller når de løfter av kokende kjeler.” 

Er nordmenns læreevne virkelig så dårlig? Er det bare et optimistisk framtidsscenario at brent barn skyr ilden? Hvis denne påstanden er riktig, trenger vi helt andre tiltak enn kjølehansker, som for eksempel store, neonfargede huskelapper eller utstrakt bruk av hushjelp. En situasjon kjølehansker derimot kan gjøre noe med er: “Hver eneste dag brenner mange seg når de tar ting inn og ut av ovnen.”

Ved å bytte om på subjektet (“mange”) og adverbet (“hver eneste dag”) forandrer vi altså budskapet fullstendig, selv om begge strukturene er helt perfekte setninger. Dette illustrerer noe viktig i informasjonsstrukturen i norsk: Vi liker å ha den viktigste informasjonen så langt bak i setninga som mulig i vanlige utsagn. “Mange brenner seg hver eneste dag” er derfor svaret på “Hva gjør mange?”. “Hver eneste dag brenner mange seg” svarer derimot på spørsmålet “Hva skjer hver dag?” - og i denne annonsen på “Hvorfor trenger vi kjølehansker?”

Et annet morsomt eksempel på faktorenes orden fra markedsføringsverdenen er Maaruds slagord “Maarud, så maa’ru”, som vanskelig kunne tolkes på annen måte enn at Maarud potetgull gir deg diaré. Etter et år eller to gikk dette opp for annonsøren, og vi fikk “Maa’ru, så Maarud”. Et budskap  som utvilsomt setter Maarud i et bedre lys.