Skrivemaskina er død

Rundt 30 år etter at PC-en gjorde sitt inntog inn i de private hjem, er skrivemaskina offisielt død. Den siste produsenten av skrivermaskiner har innstilt produksjonen og har visstnok bare 200 maskiner på lager. 

Den første mekaniske skrivemaskina som kom ut for salg, ble utviklet av den danske presten Rasmus Malling-Hansen i 1865. Målet med de første skrivemaskinene var å gjøre det lettere for svaksynte å skrive, men i boka Øyeblikkets tyranni skriver Thomas Hylland Eriksen om hvordan oppfinnelsen fikk mye større betydning enn forutsett. Blant annet førte den til en kraftig økning i skriftlig produksjon, og den la sågar grunnlaget for et nytt kvinneyrke: sekretæren.

Jeg har hatt sansen for skrivemaskiner siden jeg begynte å hamre på fars gamle Remington som liten gutt. Den er for øvrig ikke ulik maskina på bildet. Jeg sier er fordi den eksisterer fremdeles, om ikke i beste velgående. Den er nemlig éi av tre mekaniske skrivemaskiner jeg har stående hos foreldrene mine. 

Fars Remington - som han kjøpte godt brukt fra en handelsskole - er fra 1950-tallet og har to-farga skrivebånd og en solid koffert. I tillegg har jeg en noe nyere Remington som jeg kjøpte på Fretex for 150 kroner først på 1990-tallet etter at den første bærbare PC-en min sa takk for seg.  Noen vil kanskje kalle det bakstreversk. Så sent som i 1994 satt jeg oppe ei hel natt og reinskrev - eller rettere: reinhamra - særemnet i nordisk språk på Remingtonen. At de andre beboerne i det dårlig lydisolerte hybelhuset ikke protesterte, vitner om godt naboskap. Denne maskina var faktisk i bruk helt fram til jeg flytta fra Bømlo i 1998 og den ble parkert på grunn av plassmangel.

Plass trengs i høyeste grad for den siste maskina. Den er trolig fra 1940-tallet og er av tysk fabrikat. Jeg arva den fra onkel Martin som hadde den i seksjonshylla. Selve maskina er ikke så spesielt stor, men trommelen er dimensjonert for liggende A2-format og er i tillegg forlenget i begge ender med bærehåndtak. Dette gjør den både omfangsrik og massiv, og dermed har den blitt stående på gulvet på gutterommet mitt under et laken i rundt 20 år.

Tre eksemplarer av utdødd teknologi er kanskje nok, vil mange si. Det vil jeg også si, men det er éi maskin jeg har angra flere ganger på at jeg ikke kjøpte: ei lita, mekanisk reiseskrivemaskin med esperanto-tastatur. Dessverre var den litt for dyr der og da, og den var ikke i spesielt god stand. Men for en kuriositet! Og hadde jeg kjøpt den, hadde den fått plass i hylla. Garantert.

Vaklande sjølvtillit

Det er påske og tid for påsketradisjonar. Vår faste påsketradisjon er ein dagstur til klosterruinen på Tautra utanfor Frosta. Denne turen har vore eit fast påskeinnslag i sikkert 10 år, så sant vêret ikkje har vore for umedgjerleg. Og i så fall har me tatt turen like etter påske. Til Tautra skal me!

På programmet står vandring i naturreservatet (så sant me er der før det blir stengt for publikum på grunn av hekking), vaffel i Klostergården og eit besøk i  suvenir- og gåvebutikken, samt ein middagsstopp på veg heim. I år som fleire gonger før, la me middagsstoppen til Vågen vertshus på Frosta. For eit par år sidan kom det nye eigarar i vertshuset, og med dei ein ny og internasjonal meny (les: italiensk og tyrkisk). 

Me har til no alltid vore godt nøgde med maten dei nye eigarane har servert, og synes derfor at dei godt kan visa litt betre sjølvtillit enn kvitteringane deira utstrålar.

Åsas kurve

I sist episode av komiserien Kongsvik ungdomsskole på TVNorge fekk rektor Åsa eit problem i fanget: Karaktersnittet på skulen var for dårleg. Løysinga hennar var enkel: Åsas kurve. Karakterane skulle fordelast etter normalfordelingskurva som før, men kurva skulle forskyvast eitt hakk mot høgre på x-aksen - der sjølvsagt karakterane stod. Altså: det som før var ein 2-er, skulle no vera ein 3-er, ein gamal 4-er blei ein 5-er og så bortetter.

Dette er jo underhaldande i ein komiserie, men ikkje like morsomt når det skjer i verkelegheita. I 1996/97 underviste eg i norsk på ein vidaregåande skule. Det begynte allereie å gå opp for myndigheitene at Reform 94 kanskje ikkje var så genial som Hernes meinte, noko som var i ferd med å visa seg nettopp i karakterstatistikken.

På eit møte i norskseksjonen blei me dermed presentert for eit rundskriv frå høgare makter. (Eg trur det var frå Det kgl. norske kyrkje- og undervisningsdept., men hugsar ikkje sikkert.) I skrivet kom det fram at på grunn av nedgangen i karaktersnittet, skulle karakterskalaen justerast. Med andre ord: Åsas kurve lenge før TVNorge fann opp Åsa - og det i fullt alvor. Vidare stod det spenstig at sjangerbrot på eksamen ikkje automatisk skulle trekka ned - ein skulle vurdera om eleven hadde gjort det med vilje. Eg hugsar at veteranane i kollegiet såg mørkt på å vurdera om namnlause elevar dei aldri hadde møtt, var vankunnige eller kunstnarleg frimodige. Men bortdefinering av feil var utan tvil ein god måte å skjula manglar ved reformen på.

Også på høgare nivå har Åsas kurve vore i bruk. I 2004 presenterte professor Wolfgang Feigs ved NTNU ei undersøkjing der han viste at nokre av tyskstudentane som fekk B på eksamen i 2002, ville ha fått E i 1966.

Til slutt ein fysikkprofessor som gav meg eit innblikk i sensurteknikken sin for ein del år sidan: "Han med best poengsum får 1.0, og så går det nedover i tråd med normalfordelingskurva." Denne professoren skal ikkje skuldast for å bruka Åsas kurve, men me kan kanskje skulda han for ikkje å ta særleg omsyn til kunnskapsnivået til studentane heller.

Kvantumsrabatt á la Bohus

På Bohus på Moholtsenteret i Trondheim har dei ei sofagruppe som heiter Limric. Du kan få ein 3-setar til kr. 7999. Treng du meir plass, kan du få ein 2-setar i tillegg. Den kostar kr. 5999. 

Det blir altså kr. 13998 for desse to sofaane.

Bohus sel dei også samla, og då kostar dei 13999 kroner...

Kiom?

Kiom er esperanto og betyr "Hvor mange". Og akkurat dette er det verste spørsmålet en som prøver å spre det glade budskap om esperanto, kan få: Hvor mange snakker esperanto? Svaret er noe i retning av: "Ganske få", men det vil en jo ikke så gjerne si. Så da tyr en gjerne til retoriske spørsmål som "Hvor mange spiller gitar?", kompliserende, men lett gjennomskuelige bortforklaringer som "Det kommer an på definisjonen av å kunne språket", eller selvironiske finurligheter som "Færre enn vi kunne håpe, men flere enn vi kunne frykte."

Og ærlig talt: Det finnes ingen pålitelige tall. Det vi vet, er at det er omtrent 20 000 organiserte esperantister i rundt 100 land. Av disse er det mange som ikke kan snakke særlig mye esperanto, samtidig som mange dyktige esperantobrukere ikke er organisert. Hvis vi er heldige, går disse to gruppene omtrent opp i opp, og vi står igjen med rundt 20 000 esperantobrukere, men det vet altså ingen.

Og nettopp derfor - fordi ingen vet - blir det gjerne kastet ut mer eller mindre tilfeldig valgt runde tall som svar på kiom. For eksempel én million eller to millioner. For å sette det i perspektiv: Hvis det var én million esperantobrukere jevnt fordelt blant jordas 6,8 milliarder innbyggere, ville det vært ca. 700 i Norge, trolig mer med tanke på våre ressurser og vårt utdanningsnivå. Norsk Esperanto-Forbund har 185 medlemmer. (I Trondheim ville det vært 24 noe som faktisk er nær midtblink.) Og som Ziko Sikosek, forfatteren av Esperanto sen mitoj, så treffende spør: Hvor er de 980 000 esperantobrukerne som aldri reiser på esperantotreff, kjøper esperantolitteratur eller benytter seg av esperantobrukernes vertskapstjeneste?

Men noen ganger får altså fantasien løpe fritt. Svensken Lars Forsman ble intervjuet av nwt.se i januar og svarte dette på kiom: "Ofta står det två miljoner men jag tror det är cirka fem miljoner." En glimrende informasjonsstrategi: Man tar et fantasihøgt tall ut av lufta og ganger det med 2,5. Men også her hjemme blir det uttalt pussigheter.

I et radiointervju med representanter for Norsk esperantoungdom, ble antallet anslått til å være mellom 100 000 og 2 millioner. "Og hvor mye tjener du?" "Jaaa, mellom 20 000 og 400 000."  Til ungdommenes forsvar skal jeg legge til at dette kan være tall journalisten selv har funnet fram til, det var i alle fall han som sa det. Videre ble det sjarmerende påstått  - denne gangen av esperantoungdommen - at esperanto er verdens raskest voksende språk de siste 100 åra, i prosent. 

Prosent er som kjent Guds gave til svindlerne. Esperanto ble lansert i 1887, så i 1911 var det ikke så mange brukere enda, og enhver økning i et lite tall blir en stor prosentvis vekst. Esperanto har altså hatt en vekst på mange hundre prosent, kanskje flere tusen, men det utgjør faktisk bare noen tusen personer. Til sammenligning har folketallet i Norge - og dermed antallet norskspråklige (gitt at de tallene er de samme) - økt med 2,4 millioner, ganske nøyaktig 200%. Økninga i antall engelsk- og spanskspråklige er nok liten i prosent, men atskillig større en esperantoøkninga i antall mennesker. Og det er vel det interessante. Prosenter kan tross alt ikke snakke.

Det mangler altså troverdig statistikk, og det har noen prøvd å gjøre noe med. De har starta ei internett-folketelling av esperantobrukere. Tellinga starta i november 2010, og målet er 2 000 000. Så langt har de kommet til 1 573...

Så la oss være ærlige: Det er trolig bare noen titusener habile esperantobrukere - i beste fall. Noe annet kan i alle fall ikke bevises. Og inntil noe annet kan bevises, kan vi si oss fornøyde med at språket faktisk er i bruk, og det i over 100 land, 124 år etter lanseringa.