Tour of Jämtland

Sykkelløpet Tour of Jämtland Cyclosportive, 214 kilometer fra Trondheim til Åre, var utpekt som sesongens store mål - det første virkelig utfordrende løpet etter flere år med sykdom og skader. En stund så det faktisk ut som om sykdom - halsonde og feber - skulle ødelegge dette også, men kvelden før pakket jeg meg inn og svettet ut på ergometersykkelen. Om det var det som gjorde susen, vet jeg ikke, men sist lørdag klokka ni stod jeg på startstreken like utenfor kontordøra mi på Dragvoll sammen med rundt 100 andre, hovedsakelig svensker.

Bare 213,9 km igjen. (Foto: Tour of Jämtland)

I og med at de siste dagene, for ikke å si sesongene, hadde vært trøblete, var målene moderate: 1. Komme i mål på en anstendig måte, og 2. Komme under 9 timer.

Når man skal sykle over 20 mil, er det veldig viktig å komme i ei gruppe, spesielt hvis man vil ha ei god tid. Kraftforbruket i ei gruppe og alene kan ikke sammenlignes, og det kan heller ikke fremdriften. Allerede opp Fortunalia ble feltet delt i mange grupper, og - o, akk - jeg ble liggende i et ingenmannsland. Det varte heldigvis "bare" til Vikhammer.

Der ble jeg kjørt inn av en trio, og derfra var Tour of Jämtland et samarbeidsprosjekt mellom Tursyklistene i Trondheim (altså meg), det svenske forsvaret, representert ved Jonna og Anna, og Niklas fra Stockholm. Og så var det bare å tråkke i veg.

Vi tråkket oss opp fra Hommelvik og over til Selbustrand uten altfor store anstrengelser. Selbustrand skal nok ta mye av æren for at dette løpet blir lansert som "Norra Europas vackraste", utvilsomt en overdrivelse, men dog bedre enn "Sveriges vackraste cykellopp" som det også stod i informasjonen vi fikk. 15 av de 21 milene går tross alt i Norge, og resten er skog...

Etter matstasjonen ved Tømra gikk det i susende fart ned til Hell og videre inn til Hegra. Det tok bare en times tid, og det svenske forsvaret hadde mest lyst til å kjøre forbi matstasjonen der. Jeg tenkte imidlertid på hva som lå foran oss, og mente at vi burde fylle opp både energilagre, lommer og drikkeflasker. Neste sjanse var nemlig ikke før på Storlien, om 60 km og rundt tre timer. Som tenkt av meg, så gjort av alle fire.

Fra Hegra til Meråker er det flate, rette vegen og fin asfalt. Vi klarte også å organisere et bra samarbeid, og summen av alt dette var bra tempo. Og det betydde at mine intensjoner om å spare krefter til stigningene opp mot Storlien ble nettopp intensjoner. Det er gøy å kjøre fort i ei gruppe som fungerer, men beina mine er dessverre ikke laget for det, og etter hvert som vi nærmet oss Meråker, ble beina tyngre og tankene gråere i takt med himmelen over oss. Da vi passerte Gudå, tenkte jeg at det måtte være en skrivefeil. Skulle det ikke være "Å, Gud"?

Dermed ankom vi Meråker litt mindre spreke enn planlagt - og i regn. Til nå hadde Jonna vært klart sprekest av oss, men i inngangen til den første bakken kviknet plutselig også Anna til. Dermed fikk jeg jobbe oppover for å henge på dem. (Niklas slapp på Meråker og ville kjøre rolig oppover.) Etter ei stund begynte jeg å kjenne tendenser til krampe i venstre legg, og så i høyre også. Målene jeg nevnte over, ble erstattet med et nytt mål: Å henge på Försvarets Sportklubb opp til Storlien. Det gikk. Så vidt. 

Vi brukte ca. 1.10 på de 20 kilometrene fra Meråker til toppen, og hadde kjørt cirka 6 timer da vi kom til matstasjonen på grensa. Derfra var det lett terreng de siste 60 kilometrene. Vi - som nå altså var meg, Jonna og Anna - tok igjen ei jente til, og dermed ble vi på ny en kvartett. Det begynte å minne om en vanlig dag på kontoret: Kjell og damene... Nå kommer Olaf til å le rått, tenkte jeg. Han mobber meg nemlig for min evne til å havne i sykkelfelt med damer. Det skyldes nok langt på vei mitt nivå som syklist, men i tillegg er det veldig bra å sitte i felt med damer fordi de sykler veldig jevnt og fornuftig. 

Etter en times tid ble vi innhentet av elitesyklistene som hadde startet tre timer etter oss. Vi prøvde ikke å henge oss på...

Vi ankom Duved som en kvartett, men på de to siste kilometrene ble tempoet plutselig satt opp, og samholdet var en saga blott. Den nye jenta stakk først, deretter Jonna. Anna sprakk 500 meter fra mål, og etter en lett desperat bakkespurt manglet det fem meter på at jeg tok igjen Jonna før målstreken på Åre torg.

Etter 214 km og 2200 høydemeter gjennom sju vekstsoner i regn, sol og gråvær trillet både jeg og det svenske forsvaret inn på 8.26 - godt under målsetningen min. Og da var det lov å være både fornøyd og litt sliten.