Unge herr Lessings kultursjokk

I første halvdel av 1800-tallet var Norge et populært reisemål for tyske vitenskapsmenn. De kom for å undersøke alt fra geologi og fauna til samfunnsstrukturer og skikker, og stort sett var de meget begeistret over det de så og opplevde. Botanikeren Christian Friedrich Lessing (1809-1862) som reiste gjennom hele Skandinavia i 1830, var i så måte et unntak.

Lessing var bare 21 år gammel og hadde nok i liten grad vært utenfor de kondisjonerte kretser i Berlin, så møtet med de norske bøndene og fiskerne ble et heftig kultursjokk. I reiseskildringa hans Reise durch Norwegen nach den Loffoden durch Lappland und Schweden (Berlin, 1831) hagler det med ironiske og sarkastiske oppstøt om det aller meste her på berget.

Lessings generelle karakteristikk av Ola Nordmann kan oppsummeres kort i ordene mistroisk, uvennlig, naiv, drikkfeldig og uutholdelig nygjerrig. "I det hele må jeg imøtegå enhver drøm om [det norske] folkets uskyld og enfoldighet, og jeg kan bare forsikre Dem om at menneskene bare ville la være å stjele og bedra så sant begge deler var umulig," oppsummerer han.

Nysgjerrigheten var spesielt et smertens punkt for den fremadstormende botanikeren. "Det er helt umulig å unngå spørsmål om hvor man kommer fra, hva målet med reisen er, og, mens det er kvinner til stede, hvor gammel man er," klager han allerede på side 9. Ja, så vanskelig er dette for ham at han fraråder alle å reise i Norge på søndager. Da har nemlig nordmennene ekstra god tid til å få utløp for nysgjerrigheten. 

Lessings strategi for å slippe unna alle disse spørsmålene, var å late som om han ikke forstod norsk. Men så var det da heller ikke nødvendig med særlige språkkunnskaper for å reise i Norge: "Kan man ordene heht, smørr, pige og dramm, så klarer man seg så lenge det ikke skjer noe spesielt," fant han ut. Nei, for den unge jyplingen stod det klart at norske bønder og fiskere hadde stått langt bak i køen da vettet ble utdelt. Naiviteten hersker, og man kaller "et ugift kvinnfolk for jomfru og et klokt menneske for skolemester".

I Lofoten topper kollisjonen mellom den intelektuelle tyskeren og de primærbehovfokuserte fiskerne seg i en scene som bare finner sitt motstykke i Holbergs komedie om Erasmus Montanus, der man diskuterer årsaken til ne- og nymåne. Hos Lessing handler det om tidevannet:

"Man spurte meg om sjøen synker eller om landet stiger, og de mente at det første var mest sannsynlig i og med at all drikkingen i løpet av dagen måtte føre til at vannstanden sank. Ja! Hvis havet bestod av brennevin, for her i landet er de om mulig enda mindre glade i å drikke vann enn hos oss."

Lessing hadde sikkert rett i mye av det han skrev, og det meste kunne nok lett forklares ut fra datidas sosiale og økonomiske forhold i Norge. Hadde han reist rundt i dag, hadde han (forhåpentligvis...) fått et noe annet inntrykk. Men én påstand tror jeg at han fremdeles ville ha holdt fast på:

"Det er ganske likt å reise i dette landet som i Sverige, bare på mange måter vanskeligere og dyrere."

Eksperter søkes

Alle som har holdt på litt med språk, kjenner til uttrykket falske venner. Det er ord som er (temmelig) like på forskjellige språk, men som har ulik betydning i språkene. Slike falske venner finner en overalt på tvers av språkgrenser, og noen ganger kan de føre til underholdende misforståelser eller gjøre helt vanlige utsagn ganske komiske for dem som har et annet morsmål.

I Danmark er for eksempel å grine det samme som å le, og på fransk er farine mel. Det norske greit gir ikke like stor grunn til å danse på bordet som det engelske great, og mange nordmenn har nok blitt litt lang i maska når en høflig tysker sier "Ich bedanke mich". For ikke å si hvis en nordmann avslår en invitasjon fra en svenske fordi han ikke har anledning til å komme. En venn av meg sa under et intervju med en svensk journalist at en annen venn hadde blitt mye roligere etter at han ble alvorlig syk. Heldigvis kunne journalisten norsk, så svaret kunne omformuleres.

Nordmenn som krysser grensa til Sverige, kan for øvrig bli fristet til å tro at alle fordommer blir bekreftet når det første de ser, er et skilt som opplyser om tull. Det betyr selvsagt toll og er ikke en opplysning om rikets tilstand. (At noen mener at toll er tull, er ei anna sak.) I romjula så jeg annonsa nedenfor i et svensk magasin. Det dreier seg sannsynligvis om ei eksportbedrift som trenger oversikt over gjeldende regler, men for oss ser dette unektelig litt useriøst ut.

Fellesstart

For den langrennsinteresserte er det gode dagar med etapperennet Tour de Ski på fjernsyn nesten kvar dag. Denne konkurransen med 9 renn på snaue to veker, blei arrangert fyrste gong for rundt fem år sidan for å gjera langrenn meir attraktiv som TV-sport. I det heile har langrennsfolket gått svært langt for å bli TV-vennlege. Altfor langt etter mi meining.

Eg mislikar til dømes fellesstartane. Eit klokt hovud fann ut at det blei for komplisert for mellom-europearane å sjå på at løparane starta individuelt og sloss mot klokka. Det måtte bli lettfatteleg: Fyrste mann til mål. Punktum. Då ville det bli meir spanande.

Men slik har det dessverre ikkje blitt. Ei fem-mil med fellestart er eit einaste stort gjesp. Dei beste løparane held seg samla til det gjenstår eit par kilometer. Då blir tempoet skrudd opp, og i den siste skråninga rykker Petter Snørrthug. Eg veit ikkje om det er løypene som er for lette, eller løparane som er for feige, men ingen prøver eller greier å stikka av frå dei andre. Det er bortkasta tid å sjå anna enn dei siste 10 minutta, særleg i herreklassen. Unntaket var 30 km under OL i Vancouver, der svenskane laga stor underhaldning med briliant taktikk. Dei gode, gamle fem-milene med intervallstart derimot...

Då kunne du fylgja løpsutviklinga til kvar enkelt frå passeringspunkt til passeringspunkt. Løparane var overlatt til seg sjølv i einsam kamp mot klokka, og då kunne litt av kvart henda. Den som hadde opna for hardt, kunne ikkje gøyma seg inne i eit felt og bli trekt med. Han måtte vær så god bita tennene saman og betala prisen: sjå at forspranget minka kilometer for kilometer. Eller du hadde dei løparane som opna forsiktig og lista seg oppover resultatlistene så forsiktig at ein nesten ikkje blei obs på dei før dei gjekk i mål til andreplass.

Eit drama som duellen mellom Bjørn Dæhlie og Niklas Jonsson under OL i 1998 er det umogleg å gjenskapa i form av ein fellesstart. Dessverre. 

No driv til og med skøytesporten - den mest ubesudla av alle vinteridrettar - og leflar med fellesstart. Den spanande, 13-minutters kampen mann mot mann på 10 000 m blir for trøytsam for det moderne TV-publikumet, og fjernsynsselskapa krev endringar for å visa sporten. Resultatet er fellesstart på langdistansen, foreløpig på eit forsøksstadium. Og la oss håpa at det blir med forsøket.

Skøyteløp er ein  sport der det er relativt lett å henga på motstandarane. Den store farten gjer at det er kjempefordel å ligga bak - mykje meir enn i langrenn - og isen er naturleg nok fri for bakkar der dei beste kan setta inn støtet. Mellomdistanseløparar som elles ville blitt ein halv runde bak, kan gå til topps fordi dei greier å henga med inn og har ein god spurt. Slikt er ikkje god underhaldning. Det er berre trist. For langdistanseløparane, for dei som kjem på slike idéar og for heile skøytefolket. 

Skøytesporten må ikkje bli ei leikegrind for dei som ikkje har anna å fara med enn Snørrthug-rykk. Eg er redd fellesstart snarare skremmer bort dei ekte skøyteentusiastane enn å trekka nye massar til sporten. Det må vera noko for oss som likar å sjå  seige atletar i kamp mot mjølkesyra, mørke tankar og klokka òg. 10 000 m skøyter på tradisjonelt vis er nesten den siste arenaen for det nå som skifolket i pur velvilje har tatt livet av 5-mila si.

Det er ein grunn til at skøytesporten så å seia ikkje har endra seg sidan slutten av 1800-talet: Han fungerer.

Eg såg ein slik skøytefellesstart på TV før jul. Det var eit meiningslaust kaos, og den gamle skøytekommentatoren Per Jorsett oppsummerte det heile treffande neste dag: "Dersom det tradisjonelle ikke holder, så får sporten heller gå ned med flagget til topps."