Unge herr Lessings kultursjokk

I første halvdel av 1800-tallet var Norge et populært reisemål for tyske vitenskapsmenn. De kom for å undersøke alt fra geologi og fauna til samfunnsstrukturer og skikker, og stort sett var de meget begeistret over det de så og opplevde. Botanikeren Christian Friedrich Lessing (1809-1862) som reiste gjennom hele Skandinavia i 1830, var i så måte et unntak.

Lessing var bare 21 år gammel og hadde nok i liten grad vært utenfor de kondisjonerte kretser i Berlin, så møtet med de norske bøndene og fiskerne ble et heftig kultursjokk. I reiseskildringa hans Reise durch Norwegen nach den Loffoden durch Lappland und Schweden (Berlin, 1831) hagler det med ironiske og sarkastiske oppstøt om det aller meste her på berget.

Lessings generelle karakteristikk av Ola Nordmann kan oppsummeres kort i ordene mistroisk, uvennlig, naiv, drikkfeldig og uutholdelig nygjerrig. "I det hele må jeg imøtegå enhver drøm om [det norske] folkets uskyld og enfoldighet, og jeg kan bare forsikre Dem om at menneskene bare ville la være å stjele og bedra så sant begge deler var umulig," oppsummerer han.

Nysgjerrigheten var spesielt et smertens punkt for den fremadstormende botanikeren. "Det er helt umulig å unngå spørsmål om hvor man kommer fra, hva målet med reisen er, og, mens det er kvinner til stede, hvor gammel man er," klager han allerede på side 9. Ja, så vanskelig er dette for ham at han fraråder alle å reise i Norge på søndager. Da har nemlig nordmennene ekstra god tid til å få utløp for nysgjerrigheten. 

Lessings strategi for å slippe unna alle disse spørsmålene, var å late som om han ikke forstod norsk. Men så var det da heller ikke nødvendig med særlige språkkunnskaper for å reise i Norge: "Kan man ordene heht, smørr, pige og dramm, så klarer man seg så lenge det ikke skjer noe spesielt," fant han ut. Nei, for den unge jyplingen stod det klart at norske bønder og fiskere hadde stått langt bak i køen da vettet ble utdelt. Naiviteten hersker, og man kaller "et ugift kvinnfolk for jomfru og et klokt menneske for skolemester".

I Lofoten topper kollisjonen mellom den intelektuelle tyskeren og de primærbehovfokuserte fiskerne seg i en scene som bare finner sitt motstykke i Holbergs komedie om Erasmus Montanus, der man diskuterer årsaken til ne- og nymåne. Hos Lessing handler det om tidevannet:

"Man spurte meg om sjøen synker eller om landet stiger, og de mente at det første var mest sannsynlig i og med at all drikkingen i løpet av dagen måtte føre til at vannstanden sank. Ja! Hvis havet bestod av brennevin, for her i landet er de om mulig enda mindre glade i å drikke vann enn hos oss."

Lessing hadde sikkert rett i mye av det han skrev, og det meste kunne nok lett forklares ut fra datidas sosiale og økonomiske forhold i Norge. Hadde han reist rundt i dag, hadde han (forhåpentligvis...) fått et noe annet inntrykk. Men én påstand tror jeg at han fremdeles ville ha holdt fast på:

"Det er ganske likt å reise i dette landet som i Sverige, bare på mange måter vanskeligere og dyrere."