Ein litt historisk seriestart (Nerdevarsel!)

Ja, eg veit at det var andre runde i eliteserien i går, og at dette innlegget dermed er ei veke for seint ute. Men pytt, pytt. Det er ikkje altfor seint å gjera alle fotballstatistikkfreakane som les denne bloggen merksam på at det hagla med historiske poeng i den fyrste serierunden:

Sandnes Ulf spelte sin fyrste kamp, fekk si fyrste skåring og sitt fyrste poeng i eliteserien og blei dermed den 67. klubben som har spelt på det høgaste nivået i norsk fotball sidan 1948/49. For øvrig den tiande frå Rogaland.

Eit anna Rogalandslag, Viking - dei kjære mørkeblå - spelte i raudt! Eg reknar med at det var fyrste gong dette skjedde, i alle fall i seriesamanheng. Det var direkte forvirrande, men likevel ganske praktisk i den tjukke skodda.

Sogndal slo Odd Grenland 4-0 på bortebane, og skreiv dermed klubbhistorie på to måtar. For det fyrste er det den største bortesigeren laget har tatt i eliteserien. 0-3 over Start i 2002 var den gamle rekorden. For det andre førte dette resultatet til at Sogndal for fyrste gong - etter 13 sesongar og 319 kampar sidan 1982 - toppa tabellen.

Etter denne pangstarten er det berre å sjå fram til nye høgdepunkt: Fredrikstad passerer snart 750 kampar i toppserien, medan Lillestrøm manglar fire mål på 1750. Tromsø kjem til å runda 900 mål både framover og bakover, men dømt etter dei to fyrste kampane, kan det ta si tid. Haugesund kan passera 150 sigrar viss dei har ein riktig god sesong, og med ein urealistisk god sesong kan serieleiaren Sogndal runda 100 sigrar. Ikkje like glamorøst er det at Molde truleg passerer 200 uavgjorte (55 gonger 0-0 til nå). I tillegg blir det sikkert mange runde tal på spelarnivå og slikt eg ikkje har oversikt over.

Mest gler me oss likevel sjølvsagt til det store høgdepunktet: Rosenborg-tap nummer 250.

Der Bus - die Ben

Den som kan tysk og har lyst på litt språklig moro, bør besøke sidene til Gesellschaft zur Stärkung der Verben (Selskapet for "sterking" av verba). Denne gjengen gjør det de kan for fremme uregelmessighetene i tysk grammatikk i den "nådeløse kampen for eksistensen i grammatikkens verden" (sitat fra sida). I følge selskapet er nemlig uregelmessighetene under sterkt press fra forenklinger i vanlig tysk, som for øvrig omtales som Dummdeutsch. Kampen føres under mottoet: "Angrep er det beste forsvar".

 

"De svake verbene fortrenger de sterke, stikk i strid med Darwins lære," heter det på sida, så for å forhindre at sterke verb (altså uregelmessige verb) utvikler svake (regelmessige) bøyingsmønstre, gjør Gesellschaft zur Stärkung der Verben det motsatte: De lager sterk bøying på helt uskyldige, svake verb. Dermed blir for eksempel verbet machen til "machen - miech - hat gemachen" og sagen til "sagen - sug - hat gesagen". Lista er lang og har mange godbiter.

Men de ærede herrer stopper ikke der. De går også løs på andre ordklasser, som for eksempel substantiv. Under rubrikken Schönere Pluräle ("Vakrere flertall") erstattes kjedelige flertallsformer på vanlige substantiv med sjeldnere og mer elegante former. Og her står gullkorna i kø. Et par eksempler:

der Tee - die Teee

der Marathon - die Maratha

die Ananas - die Ananässer, Ananten eller Ananen

die Prostata - die Prostatatata (reduplikasjonsplural!)

og ikke minst: der Bus - die Ben, etter mønster av der Globus - die Globen.

Til og med ordforrådet går man løs på med stor iver, blant annet med Entneinungen, som vi kanskje kan oversette med "Avnektelser". Tanken er denne: Mange ord starter med for eksempel an- eller in-, forstavelser som ofte innebærer en form for nektelse, som i analfabet eller inkompetent. Hvis vi tar bort dette prefikset må jo få en annen, motsatt betydning, ikke sant? Analfabetisme uten an- blir for eksempel alfabetisme, som da er det å kunne lese. 

Gesellschaft zur Stärkung der Verben tar det selvsagt litt lenger:

Abolika (av Anabolika) = prestasjonsreduserende middel

Anas (av Ananas) = sur frukt fra Norden

Dianer (av Indianer) = innvandrer til Amerika

Dikativ (av Indikativ) = verbmodus som uttrykker handlingslammelse

Fantil (av Infantil) = moden

..og slik fortsetter det nedover lista, i tillegg til alle de andre krumspringene til språknerders uendelige forlystelse. Viel Vergnügung!

Flyttemeldinga

Me er for lengst installert i den nye leiligheita, og snart er alle pappeskene pakka opp. I tillegg til maling, dyre elektrikarar og pappeskeoppakking, inneber flytting som kjent òg litt papirarbeid, mellom anna flyttemelding til folkeregisteret. 

No til dags er slikt lett: alt kan gjerast på nettet. Det tok nokre få minutt å formelt flytta både meg og Snefrid utan noka form for overraskingar. (Slik har det ikkje alltid vore: Ved ei flytting kom det fram at Snefrid ikkje var norsk.) Denne gongen kom dei heller uviktige, men litt kuriøse overraskingane ei stund etterpå. Nærare bestemt i går.

Då fekk me nemleg stadfestinga på flyttinga, som heiter "Underretning om registrert flytting", som om me ikkje alt var informert om flyttinga. ("Underretning om registrering av flytting" hadde nok vore meir i tråd med innhaldet i brevet.) Det var to ting eg la merke til i dette informasjonsskrivet. For det fyrste kom det frå skattekontoret i Melhus. Me flytta 2,5 km frå Nardo i Trondheim til Risvollan i Trondheim, men flyttemeldinga blei altså handsama i ein temmeleg mykje mindre nabokommune. Vel, byråkratiet om det.

Men det var ein morsom detalj til: Me blei gjort oppmerksom på at me har klageadgang. På vår eiga flytting. Dei må ha lite å gjera på Melhus... Truleg er dette meint som ein sjanse til å retta eventuelle feil. Tyrkleifar finst jo overatl, og plutseleg kan husnummeret bli feil osv. Denne oppmodinga om å sjekka adressa, var altså formulert slik:

Skattekontorets registrering av flyttingen er et enkeltvedtak som kan påklages. Klagen sendes innen bla bla bla...

Ein liten djevel i meg får jo unekteleg lyst til å klaga, om ikkje anna så for å sjå kva skattekontor som blir klagehandsamar. Melhus må jo i så fall vera inhabil. Uansett måtte eg i så fall hugsa å trekka klagen før skattekontoret i t.d. Snillfjord tvangsflytta oss tilbake til Nardo. Utan klagerett.

Regnbukser

Regnbukser er truleg dei vanskelegaste klesplagga som finst. Dei er for så vidt lette å ta på, og dei eg har er ikkje så verst å ha på heller. Men det er frykteleg vanskeleg å vita når eg skal ha dei på, synes eg.

Fredag var eit klassisk eksempel. Eg vakna til plaskregn og tenkte: "Å nei, regnbukser." Det er som sagt ikkje så ille med regnbukser, men det er då likevel meir komfortabelt å sykla til jobb i vanlege bukser. Regnbukser pustar dårleg, så i opphald fungerer dei mot si hensikt: Du blir blaut på innsida av buksa. 

Det plaskregna gjennom heile frukosten, men då eg rydda av bordet slutta det å regna. Kva no? Ville det bli opphaldsvêr og greitt med vanlege bukser, eller var det berre ein liten pause? Det var det siste. Etter eit minutt eller to, var det på 'an igjen. Saka var klar, eg tok på meg regnbuksene og gjekk ut.

Då slutta det å regna. Denne regnpausen varte til eg parkerte sykkelen utanfor jobben. Heldigvis hadde eg tørt skift med meg...

Då eg kika ut og sjekka vêret før eg skulle heim om ettermiddagen, var det opphald og ganske fint. "Berre vent, om 5 minutter plaskar det," sa eg til ein kollega, "for no tar eg ikkje regnbukser."

Eg treng ikkje forelja det opplagde som skjedde, men heldigvis har eg tørre skift heime òg..

Nabolag

Nå har det gått ei veke sidan me flytta til eit nytt nabolag, men her skal det handla litt om det gamle nabolaget vårt - det me flytta frå etter ti og eit halvt år.

Der fann me mellom anna eit hyggjeleg ektepar med den mest asosiale og sleipe katten i landet, ein supersosial trønder og ein familie med to labradorar - ein ung og leiken, og ein gammal og doven. Og så var det Brannmann-Harald, då. Verdas snillaste pensjonist som me seriøst vurderte å ta med oss hit til det nye nabolaget. Ein gong sist snørike vinter han stod i stova og såg at Snefrid måkte, kom han resolutt ut og tok over heile måkinga. Han tok til og med snøen med seg heim og dumpa han i sin eigen hage!

Me er nordmenn, noko som inneber at me ikkje hadde full oversikt over nabolaget. Til dømes er det framleis litt uklart for oss kor mange døtre den næraste naboen, som me delte hage med, eigentleg har. Og bur eigentleg nokre av døtrene heime hjå foreldra, mon tru? Folka i den eine halvparten av huset på andre sida av vegen hadde me aldri kjent att på gata, i og med at me (truleg) aldri har sett dei. Me trur at det var litt uskiftingar der i løpet av dei ti åra, men me veit ikkje sikkert. Fuglane veit kva labradoreigarane heiter, eller labradorane for den saks skuld.

Naboen til venstre for oss snakka eg rett nok med fleire gonger, utan at eg dermed veit kva han heiter eller lever av. Men me var då i alle fall på hels. Dagen etter at me hadde flytta, snakka eg også med kona hans. Det var ho som innleidde denne fyrste samtalen mellom oss, og etter ti års naboskap var opningsorda hennar:

"Skal de flytta?"

Skapet

Det er flyttedag, og flytting innebærer (som regel) at man kvitter seg med en del ting, store som små. I tillegg til et par svartsekker som skal til fyllinga på Sandmoen, har vi 4-5 bananesker med ting og tang som skal til loppemarked. Dessuten gis store deler av møblementet bort.

For det gamle garderobeskapet i gangen er det derimot game over. Vi kjøpte skapet på Fretex for ca. 12 år siden, og allerede da var skapet godt forbi myndighetsalderen. Først hadde ikke Fretex noe skap til oss, men etter at vi la igjen telefonnummeret, ringte de oss noen dager senere og sa at de hadde et flatpakket skap.  Flatpakket var perfekt fordi bilen var liten, og hvor vanskelig kunne det være å montere et slikt skap?

Ganske, viste det seg. Alt gikk helt fint med unntak av en liten detalj: Det manglet en plugg som skulle støtte skapet i et hjørne. Dette gjorde jobben til et helvete, og jeg har sjelden blitt så adrenalinsint, for å sitere kronprinsen. Men med ørten skruer, litt hamring og en passe mengde slag og spark, gikk det til slutt.

Så gikk skapet inn i tjeneste som gang i Lokes vei. Ja, som gang. Vi hadde inngang rett inn i den lille stua, men ved hjelp av skapet, ei tverrstang og et forheng fikk vi laget en liten entre. To topphyller oppå skapet tjente som hattehylle i gangen og bokhylle i stua. Kreativt og smart, mente til og med byggmesteronkelen min - og slik "håndverksattest" er uvanlig for folk som meg.

Da vi flyttet derfra ble skapet degradert til garderobeskap i gang, og slik har det gjort god nytte i over 10 år. Jeg har alltid likt skapet fordi det er veldig praktisk, og hun har mislikt det fordi det er stygt.

Etter hvert ble det også mindre praktisk fordi skruene og spikrene begynte å slite med å holde skapet sammen, og slag og spark fungerte bare delvis. Dermed datt hyllene ned på hverandre støtt og stadig med tilhørende ryddesjau, småreparasjoner og til slutt dødsdom for skapet.

I dag er det slutt. Snart blir skapet demontert, men det fortjener et anstendig farvel til tonene (og teksten) av den gamle køntrisangen Nr. 44:

Nå er det slutt på gamle tider,
alt det nye skifter fort.
Nå skal hele skapet rives,
nå skal hele skapet bort.
Så jeg tar farvel med skapet
som en gang var vår gang.
Nå er det slutt på gamle tider,
det gamle skapet får en avskjedssang.

Heimesida flyttar!

Om ei dryg veke flyttar me til ei ny leiligheit, og i samband med det skiftar me internettleverandør. Heimesida mi, som til no har vore å finna under Broadpark, må derfor flyttast, og valet fall på NTNU sitt heimesidesystem. Det var forøvrig der sida fyrst såg dagens lys i 2003. Etterpå har ho hospitert både hjå Start og Broadpark, og no kjem ho altså heim igjen.

Heimesida er allereie å finna under NTNU, og adressa er http://folk.ntnu.no/ullestad/. Sida er framleis tilgjengeleg her, men vil snart bli erstatta av ei tilvising til den nye adressa. I slutten av februar blir den gamle sida heilt utilgjengeleg.