Altimeter

Et altimeter er en høydemåler, og høydemåleren det er snakk om her, sitter på sykkelstyret mitt. Etter å ha siklet etter en slik i flere år, kjøpte jeg endelig en VDO mc1.0 på en velutstyrt sykkelforretning i Halden i fjor sommer. Så nå kjører jeg rundt med to computere - å vrake CatEye-n som bare hadde 200 meter avvik på 540 kilometer til Oslo, er selvsagt uaktuelt.

En høydemåler er selvsagt ikke påkrevd for å sykle i og rundt Trondheim, der sjansen for høydesyke tross alt er minimal. Men det er nå gøy lell, da, med slike duppeditter. Uten den kunne jeg jo ikke vite at Breidablikkveien fra Gamle Oslovei til Byåsveien er 1010 meter med 7,9 % gjennomsnittlig stigning, at Fiolsvingen er 14 % på det bratteste, eller at Ståggån mellom Klæbu og Brøttem med sine 106 høydemeter på 1250 meter har en FIETS-kvotient på 0,90. Ikke minst i en mellomsesong som ble ødelagt av sykdom, gir dette litt glede og underholdning i sykkelhverdagen.

Høydemåleren min gir altså masse gøyal informasjon, men må tas med en romslig klype salt. Den er nemlig barometrisk og måler høyden ut fra lufttrykket, som forandrer seg med vær og vind. Et eksempel:

Jeg bor på ca. 75 moh. Da jeg skulle ut på treningstur på søndag, befant leiligheten vår seg hele 220 moh., mens den foran dagens utflukt hadde falt ned til 15 moh. Dette betyr at leiligheten vår skal ha sunket 7,5 cm i minuttet i løpet av de to døgnene. Enhver geolog grøsser bare ved tanken. Av og til har vi sågar bodd godt under havflata, i følge min altimetriske venn. Når Nardo kommer under vann, er det grunn til bekymring i Midtbyen. Ja, det er slett ikke uvanlig at Ila ligger et par meter under havet på treningsturene, selv ved lavvann. Videre er det helt normalt at hjemmet ligger litt høyere eller litt lavere når jeg kommer tilbake fra en tur enn da jeg dro.

Like før jeg begynte å skrive dette innlegget, oppga altimeteret mitt at det - og jeg - befant oss på 54 moh. Jeg kan dermed fornøyd konstatere at naturen normaliserer seg, og jeg kan gå til sengs uten våtdrakt eller høydesyketabletter.

Inn i brilleskiftealderen

Eg har jo forstått at det måtte enda slik. Over ganske lang tid har eg kjent at eg har blitt varm og sliten i det høgre auget når eg har sete mykje framfor skjerm, og av og til har eg vore nøydd til å ta ein skjermfri dag eller to for å nullstilla. Det kom derfor ikkje som noko sjokk då augelegen i dag sa at eg må få meg "terminalbriller", i og med at det eine auget mitt som fungerer skikkeleg, er i ferd med å mista siste rest av tilpassingsdugleik. Dette var visstnok noko som var heilt normalt og "kom med alderen".

Denne oppløftande meldinga fekk eg under ei veke etter at livsstilen min blei stempla som utrygg.  

Det verste er at eg no har mista det vesle trumfkortet eg hadde i heimen. Eg er nemleg to år eldre og ein del meir gråsprengd enn henne, men ho har hatt både gå- og lesebriller ei god stund. Eg derimot hadde ikkje kome i brilleskiftealderen enno og greidd meg med eitt par. Inga frenetisk brillebyting eller nyttelaus leiting etter gjengløymde lesebriller her i garden, nei. Slikt var for foreldre, seniormedlemmer i esperantoklubben og altså Snefrid. Til i dag.

Augelegen føreslo at eg kjøpte meg eit par billigbriller med passande styrke til eg får skikkelege, og dermed gjekk turen til Nille. Så no sit eg her med eit nytt møblement til 59 kroner i trynet og håper at auga får det litt betre framover.

Ganske normal, men...

De som vet hvordan jeg ser ut, vil kanskje ikke umiddelbart tenke at jeg ligger i øvre skikt av normalområdet for fettprosent. Det kom litt uventa på meg også da InBody 720 spytta ut at jeg gjør nettopp dét.

I går var jeg hos en ernæringsfysiolog på St. Olav hospital på en etterkontroll på dagen et halvt år etter en mageoperasjon som bare gikk delvis bra. Der ble jeg plassert på InBody 720 - et innbilsk lite monster av ei vekt som etter noen få sekunder, og med hjelp av litt bakgrunninformasjon som alder og høyde, påstår å vite alt om hvordan du er skrudd sammen. Bokstavelig talt. Vekt, fettprosent, muskelmasse, mengde kroppsvann og you name it.

Og jeg har altså nesten over normal fettprosent. Bare denne påstanden gjør at jeg tviler litt på vektas sunne fornuft og matematiske evner. Ei anna vekt som vi prøvde først, men som var simplere og visstnok mindre pålitelig, plasserte meg riktignok midt i normalområdet. Selv det var noe uventa.

InBody 720 spytta altså ut mange ubegripelige tall, så for å gjøre det hele litt mer begripelig, ga den også en enklere oversikt (selvsagt med orddelingsfeil av typen "Ernærings Evaluering") som indikerte om jeg lå over, under eller på normalen for ulike faktorer. Det var her vekta skjøt sin egen pålitelighet i leggen for alvor.

Jeg fikk dommen "normal" på alle 12 faktorene. Likevel konkluderte det tekniske vidunderet med: "Livsstil: utrygg".

Nå lurer jeg på hvilke andre faktorer vekta har tatt hensyn til for å komme til den konklusjonen.  Det sies at matematikk er logikk, men regnestykket "12 x bra = utrygg" ser litt pussig ut, så det må ligge noe mer bak. Vet den at jeg sykler mye og tar høyde for trafikkfaren? Tenker den på ventilasjonsanlegget på kontoret? Er det medlemsskapet i esperantoklubben? Kanskje fordi jeg er halvt trønder? 

Eller anser InBody 720 rett og slett en normal livsstil i Norge anno 2011 for å være generelt utrygg?

Heisen og billettautomaten

Me har nettopp hatt nokre fine dagar i Stockholm. Byen var kanskje ikkje så flott som fleire hadde fått oss til å tru før me reiste - "så där lagom" er eit passande vitnemål - men me kosa oss. Ein av dei kulaste attraksjonane hadde me glede av opptil fleire gonger om dagen: Hotellheisen.

Hotellet vårt, Hotel Bentleys, kan nemleg skilta med den eldste heisen i Stockholm. Han er 130 år gammal og tar tre personar. Trappene går rundt heissjakta, og "veggene" i heissjakta er eit gullfargemåla metallgitter med ei flott dør. Innanfor døra er det ei nyare gitterdør, og begge dørene må vera lukka for at heisen skal gå. Det var det sjølvsagt nokre som ikkje hugsa på då dei forlot heisen, så eit par gonger måtte me gå opp eller ned trappene til eller frå 4. etasje.  Vanlegvis er trapper ok, men her handla det jo om heistur for heisturen si skuld. Heisen gjekk ikkje fort, men det var berre fint, for då hadde me tid til å sjå på teakinteriøret og produsentlogoane som var graverte inn i vindaugene.

Meir moderne var det på Arlanda flyplass. Mens me venta på koffertane, bestemte me oss for å kjøpa billett til flybussen på ein automat. Då me kom bort til automaten, stod det ei jente i 20-årsalderen føre oss og heldt på å avslutta billettkjøpet sitt. "Får håpa at det ikkje er altfor komplisert," sa eg til Snefrid og tenkte mest på at det kunne vera ein jungel av billettkategoriar.

Dette må jenta ha høyrt, for ho snudde seg, smilte til oss og spurte - på norsk - om me hadde brukt automaten før. Nei, det hadde me jo ikkje, men eg var sjølvsagt klar til å hjelpa henne om ho stod fast. Eg rakk ikkje å spørra om det. "Det er ikke vanskelig!" sa ho og tok til å trykka på skjermen og gjorde heile bestillinga for  oss før ho avslutta: "Og no kan du setta inn bankkortet der."

Eg fekk plutseleg ei sterk kjensle av korleis foreldra mine må ha det omgitt av all slags nymotens teknologi og folk som i pur hjelpsamheit tar over kontrollen i livet deira så snart eit tastatur dukkar opp. Forskjellen er sjølvsagt at eg veit korleis slik teknologi skal brukast. Denne elskverdig hjelpsame jenta tok det derimot heilt for gitt at slike innrettingar var langt utanfor fatteevne for folk som nærmar seg 40. Ho var sikkert overtydd om at me hadde fått hjelp med innsjekkingsautomaten av barnebarna

Det hjalp heller ikkje særleg då ho skulle velga billettype og valde fullpris med orda: "Dere er ikke under 26, he-he." I fullt alvor med eit stort smil.

Heile landet mellom bokpermar

Norske skolefolk, utgitt i 1934, er ei nær 1400 sider tjukk bok med bilete og minibiografiar om alle lærarane i Norge på den tida. Vel, i alle fall nesten alle. Ikkje farfar, som eg leitte etter. Det var nok diskvalifiserande for redaksjonen at han var omgangsskulelærar utan fast stilling.

Norske skolefolk er eit prakteksempel på hangen til å dokumentera landet og folket i mellom- og etterkrigstida. Boka kom til og med ut i separate utgåver på nynorsk og bokmål, trass i at dette fordyra prosjektet ganske kraftig, som dei påpeikar i føreordet. Seinare kom boka i to-bindsutgåver både på 50- og 60-talet, så dette var noko som fenga.

Det kom mange slike bokverk på den tida. Nokre døme er Norges begyggelse (med bilete av alle husa i landet), Norske leger (fleire utgåver), Norske skibsførere 1933-1935, Norske kjøpmenn, Norske håndverkere og De norske jernbaner og deres personalie.

I 1953 kom to-bindsverket som i mine auge tar kaka: Aktive fotballspillere, redigert av Arne Brustad - tre-målskårar i bronsefinalen i OL 1936. Boka prøver noko som ville vera like utenkeleg som ugjennomførbart i dag: Å presentera samtlege vaksne fotballspelarar i landet, klubbvis. Ein vanvittig idé - i alle tydingar av ordet.

Årdal Idrettslag, laget i heimbygda mi, er sjølvsagt også representert, om ikkje dei enkelte spelarane. (Boka si oppgåve var altså umogleg alt då.) Den einaste som er omtalt, er formannen i laget, Georg "Goggen" Riskedal. Han var ein merittert 24-åring som kunne skilta med både skyttarmerket, marsjmerket, idrettsmerket og svømmeknappen. På spørsmål om særskilde høgdepunkt i karrieren svarte han at han mintes

“en situasjon under en kamp da ballen falt ned midt ute i en stor vanndam. Alle spillerne ble stående rundt og se på, og ingen våget seg ut i vannet for å sikre seg ballen."

I dag har ikkje Årdal IL seniorlag i fotball. Det forsvann i 2005, og om ein ser bort frå ein kretsmeisterskap i 7. divisjon i 1977 og nokre triumfar over lokale grendalag i Hjelmelandsmeisterskapen, er nok Goggen sitt minne dessverre ganske illustrerande for fotballhistoria i Årdal i Ryfylke.