Den dagen det var så bratt

Ei ulukke kjem sjeldan åleine, heiter det. I den tre timar lange undervisingsøkta mi i norsk for utlendingar, trinn 1, i dag kom ulukkene som skote ut av ei ketchupflaske. Skjønt, ulukker... Eg skal vera den fyrste til å innrømma at noko av det som hende var resultat av kvalifisert kløning frå mi side. Her er det som hende:

Då klassen skulle høyra på ein ny tekst, starta eg fyrst feil spor. Eit hendeleg uhell, som hadde vore lett å retta opp dersom det rette lydsporet faktisk hadde vore på minnepinnen min. Men det enda altså med høgtlesing. Vel, vel, verre ting har hendt før, og verre ting kom snart til å henda.

Etter arbeidet med den nye teksten stod ei samtaleøving i par for tur. Studentane får kvar sin delvis utfylte tabell med informasjon om nokre personar, og så må dei spørja kvarandre om den manglande informasjonen. Denne oppgåva bruker eg kvart år med stort hell, så ho var ein sjølvsagt del av oppgåvekompendiet eg har laga for å sleppa endelaus kopiering i løpet av semesteret. "Person A ser på side 4 og person B på side 5," sa eg. Alle sette i gong, og det var ivrig summing i 30 sekund. Så kom det: "Me har den same informasjonen!" Akk ja, så hadde eg kopiert feil i kompendiet, og dermed blei den oppgåva utsett til over helga.

Neste punkt på programmet: Ordstilling ved hjelp av PowerPoint. Då krasja PowerPoint. Eg prøvde å starta programmet igjen. Det varte og det rakk - sekund blir lange i slike stunder - og eg førebudde meg på å ta det med små kritstumpar på tavla. Men i siste augneblink ombestemte PowerPoint seg, og samarbeidde likevel.

Dermed kom me oss velberga ut av den fyrste økta, og eg gjekk ned i språklaben for å klargjera økt nummer to.

Labtimen kort oppsummert: Programvaren krasja ved oppstart, men fungerte etter ein langdryg omstart. I kaoset som oppstod, huka eg av eit par feil oppgåver slik at kjøreplanen på tavla og innhaldet på lydspora ikkje passa, i tillegg til at eg måtte opp å ta kopiar av eit par oppgåver. Det heile blei elegant avrunda med ein ny datakrasj fem minutter før slutt.

Det gode med alt dette er at uhell- og svimekvoten er brukt opp for dette semesteret, og det alt i den fyrste veka. Med andre ord: Dette blir eit supersemester!

Sjå opp for ferger!

Eg har kjøpt ny mobil, og på den er det eit program - eller ein app på mobilspråket - som heiter "Navigering". Nyfiken som eg var, klikka eg på den, og då  fekk eg for fyrste gong sjå at til og med Google kan ha vaklande tiltru til eige produkt. "Navigering" var nemleg ein beta-versjon (prøveversjon på norsk), og dermed kom Google mellom anna med denne åtvaringa:

"Ikke bruk dette programmet mens du er i bevegelse. [...] veibeskrivelsene kan være feilaktige, farlige, forbudt, eller kan innebære ferger."

Så då veit me kor Google står samferdselspolitisk. Men at ferger er verre enn forbud og livstruande farar, bør koma som ei overrasking for fleire enn ein vestlending som er oppvaksen mellom to slike.

Tour of Jämtland

Sykkelløpet Tour of Jämtland Cyclosportive, 214 kilometer fra Trondheim til Åre, var utpekt som sesongens store mål - det første virkelig utfordrende løpet etter flere år med sykdom og skader. En stund så det faktisk ut som om sykdom - halsonde og feber - skulle ødelegge dette også, men kvelden før pakket jeg meg inn og svettet ut på ergometersykkelen. Om det var det som gjorde susen, vet jeg ikke, men sist lørdag klokka ni stod jeg på startstreken like utenfor kontordøra mi på Dragvoll sammen med rundt 100 andre, hovedsakelig svensker.

Bare 213,9 km igjen. (Foto: Tour of Jämtland)

I og med at de siste dagene, for ikke å si sesongene, hadde vært trøblete, var målene moderate: 1. Komme i mål på en anstendig måte, og 2. Komme under 9 timer.

Når man skal sykle over 20 mil, er det veldig viktig å komme i ei gruppe, spesielt hvis man vil ha ei god tid. Kraftforbruket i ei gruppe og alene kan ikke sammenlignes, og det kan heller ikke fremdriften. Allerede opp Fortunalia ble feltet delt i mange grupper, og - o, akk - jeg ble liggende i et ingenmannsland. Det varte heldigvis "bare" til Vikhammer.

Der ble jeg kjørt inn av en trio, og derfra var Tour of Jämtland et samarbeidsprosjekt mellom Tursyklistene i Trondheim (altså meg), det svenske forsvaret, representert ved Jonna og Anna, og Niklas fra Stockholm. Og så var det bare å tråkke i veg.

Vi tråkket oss opp fra Hommelvik og over til Selbustrand uten altfor store anstrengelser. Selbustrand skal nok ta mye av æren for at dette løpet blir lansert som "Norra Europas vackraste", utvilsomt en overdrivelse, men dog bedre enn "Sveriges vackraste cykellopp" som det også stod i informasjonen vi fikk. 15 av de 21 milene går tross alt i Norge, og resten er skog...

Etter matstasjonen ved Tømra gikk det i susende fart ned til Hell og videre inn til Hegra. Det tok bare en times tid, og det svenske forsvaret hadde mest lyst til å kjøre forbi matstasjonen der. Jeg tenkte imidlertid på hva som lå foran oss, og mente at vi burde fylle opp både energilagre, lommer og drikkeflasker. Neste sjanse var nemlig ikke før på Storlien, om 60 km og rundt tre timer. Som tenkt av meg, så gjort av alle fire.

Fra Hegra til Meråker er det flate, rette vegen og fin asfalt. Vi klarte også å organisere et bra samarbeid, og summen av alt dette var bra tempo. Og det betydde at mine intensjoner om å spare krefter til stigningene opp mot Storlien ble nettopp intensjoner. Det er gøy å kjøre fort i ei gruppe som fungerer, men beina mine er dessverre ikke laget for det, og etter hvert som vi nærmet oss Meråker, ble beina tyngre og tankene gråere i takt med himmelen over oss. Da vi passerte Gudå, tenkte jeg at det måtte være en skrivefeil. Skulle det ikke være "Å, Gud"?

Dermed ankom vi Meråker litt mindre spreke enn planlagt - og i regn. Til nå hadde Jonna vært klart sprekest av oss, men i inngangen til den første bakken kviknet plutselig også Anna til. Dermed fikk jeg jobbe oppover for å henge på dem. (Niklas slapp på Meråker og ville kjøre rolig oppover.) Etter ei stund begynte jeg å kjenne tendenser til krampe i venstre legg, og så i høyre også. Målene jeg nevnte over, ble erstattet med et nytt mål: Å henge på Försvarets Sportklubb opp til Storlien. Det gikk. Så vidt. 

Vi brukte ca. 1.10 på de 20 kilometrene fra Meråker til toppen, og hadde kjørt cirka 6 timer da vi kom til matstasjonen på grensa. Derfra var det lett terreng de siste 60 kilometrene. Vi - som nå altså var meg, Jonna og Anna - tok igjen ei jente til, og dermed ble vi på ny en kvartett. Det begynte å minne om en vanlig dag på kontoret: Kjell og damene... Nå kommer Olaf til å le rått, tenkte jeg. Han mobber meg nemlig for min evne til å havne i sykkelfelt med damer. Det skyldes nok langt på vei mitt nivå som syklist, men i tillegg er det veldig bra å sitte i felt med damer fordi de sykler veldig jevnt og fornuftig. 

Etter en times tid ble vi innhentet av elitesyklistene som hadde startet tre timer etter oss. Vi prøvde ikke å henge oss på...

Vi ankom Duved som en kvartett, men på de to siste kilometrene ble tempoet plutselig satt opp, og samholdet var en saga blott. Den nye jenta stakk først, deretter Jonna. Anna sprakk 500 meter fra mål, og etter en lett desperat bakkespurt manglet det fem meter på at jeg tok igjen Jonna før målstreken på Åre torg.

Etter 214 km og 2200 høydemeter gjennom sju vekstsoner i regn, sol og gråvær trillet både jeg og det svenske forsvaret inn på 8.26 - godt under målsetningen min. Og da var det lov å være både fornøyd og litt sliten.