torsdag 27. oktober 2011

Mystisk minnepinnefinner

Sist mandag ettermiddag glemte jeg en minnepinne i PC-en i auditorium D14 på Dragvoll etter undervisninga. Jeg oppdaga det ikke før onsdag formiddag, men da var pinnen borte vekk. Ved hjelp av litt gravearbeid fant jeg ut at den hadde ligget ved PC-skjermen så sent som kl. 19 tirsdag. Hun som hadde undervisning der da, så den, men lot den ligge. Onsdag morgen var den altså borte. Ikke i D14 og ikke blant hittegodset på driftstjenesten (der jeg sjekket flere ganger de kommende dagene).Og ingen hadde sett eller hørt noenting.

I går ettermiddag tok saken ei dramatisk vending da jeg snakka med Snefrid på telefonen. "Og så har jeg minnepinnen din," sa hun.Til opplysning: Hun jobber på Rotvoll, og det er ganske langt fra D14 på Dragvoll.

Hun hadde fått den i en konvolutt av ei venninne, Heidi, som jobber her på Dragvoll. Heidi hadde i sin tur fått den i posthylla si med en gullapp: "Snefrid Holm? Funnet i D14." Ingen signatur. Heidi tok den så med seg til Snefrid da hun tilfeldigvis hadde et ærend på Rotvoll. Og dermed ble mysteriet med den forsvunnede minnepinnen erstatta med mysteriet med den ukjente minnepinnefinneren.

Han/hun vet tydeligvis hvem Snefrid er. (Ei fil på pinnen hadde både navnet mitt og hennes i seg - mitt først.) Han/hun kjenner Snefrid godt nok til å vite at hun og Heidi er venninner, men ikke godt nok til å vite at jeg er samboeren hennes og/eller at jeg jobber på Dragvoll. I tillegg til at personen tydeligvis ferdes i D14 på kveldstid tirsdager eller før soloppgang onsdager.

Så langt har vi ikke funnet noen som passer denne lett forvirrende profilen. Derfor får jeg foreløpig gjøre det slik: Hvis det var du som fant minnepinnen og sørget for at den kom hjem igjen, så skal du ha tusen takk!

mandag 24. oktober 2011

Oktober - snart jul

Tittelen på dette innlegget  er også den fyrste linja i eit noko under middels godt dikt med skråblikk på jula eg skreiv i 1994. Det blei til og med trykt i lokalavisa og forsterka systera mi sitt bilete av meg som julehatar.

I helga blei diktet meir aktuelt enn nokon gong då den same systera var på besøk her med dottera si. Dottera er 13 år og veldig glad i - og flink til - å laga ting, gjerne til andre. For å gjera historia kort: Ho hadde med sjølvlaga julekort og julegåver til oss, og ho insisterte på at me opna dei alt no.

Gåvene var hekla huer. Det er lett å sjå at jenta kan hekla sjølv for hekleignorantar som meg. Så jamt og slett at ein skulle tru det var fabrikkvevd. I dag var det 3-4 grader då eg skulle på jobb, så hua fekk jomfruturen og gjorde jobben.

Julekortet - eller rettare: julescrapboka - er eit kapittel for seg. Det er eit åtte siders "kort" med blondeomslag og sløyfe. Innhaldet er mellom anna nissebileter, perler en masse, ei lang julehelsing og sjølvskrive dikt. Og bakerst står eit dikt ho hadde fått frå mormora: Julediktet mitt frå 1994!

Arbeidsinnsatsen, kreativiteten og givargleda som låg bak både kortet og gåvene, gjorde at jula 2011 fekk ein veldig god - om enn noko tidleg - start.

torsdag 13. oktober 2011

Du må bruga vedet!

I dag klinkar Aftenposten til med sjokkmeldinga at lærarane no til dags har lågare IQ enn lærarane for tretti år sidan, eller sagt med reine, populistiske ord: Lærarane er blitt dummare. Kjelda er ei undersøkjing ved Norges Handelshøgskole. Det er nok mange moglege innvendingar til undersøkjinga, IQ-testing, tolkingane og ikkje minst framstillinga i media, som t.d. at "forsøkspersonane" ikkje var lærarar, men rekruttar på sesjon. Eg skal derimot ikkje kasta meg ut i den debatten. Til det har eg for lite informasjon.

For meg er det interessante: Er det mogleg at me - lærarar og andre - blir mindre og mindre smarte i dagens informasjons- og utdanningssamfunn? Eg trur svaret er ja. Det er slett ikkje utenkjeleg at me i vår del av verdens gradvis blir litt mindre smarte over tid, og med over tid meiner eg over nokre generasjonar. Kvifor? Fordi me bruker knotten mindre no enn for berre 20 år sidan.

I dag blir ein ikkje ubetydeleg del av vår intellektuelle aktivitet delegert til duppedittar: Kor mange av telefonnummera du har lagra i mobilen din, kan du utanåt? Greier du å rekna deg fram til cirkasummen av varene i handlekorga utan kalkulator? Finn du skrivefeila dine sjølv, eller stolar du på Words dyslektiske stavekontroll ryddar opp for deg? Har du gitt opp analog navigering i byar og satsar på at GPSen i bilen seier "venstre!" i rett tid?

Eg er overtydd om at jo mindre hjernen får bryna seg på slike oppgåver, jo sløvare blir han, på same måte som andre organ i kroppen treng å brukast. Og det ville vera rart om ikkje det på sikt førte til at me faktisk blir litt dummare. Det vil sjølvsagt ikkje visa seg nemneverdig før eit eller anna eventuelt slår ut alle duppedittane slik at me må greia oss sjølv, slik me gjorde så seint som på 90-talet. 

Heime i Ryfylke er "Brug vedet!" ei litt mindre diplomatisk oppfordring om å skjerpa seg. Med eit lite tillegg er det meir aktuelt enn nokon gong før: Brug vedet - før det forsvinne!