Straffekonk

Eg har tidlegare skrive om at Japan er virtuell verdsmeister i fotball, ein tittel dei framleis held. Etter finalesiger over USA i kvinnefinalen i går kan Japan no også skilta med eit heilt reelt gull i fotball-VM. USA var nok det beste laget, men Japan var klart best i straffesparkkonkurransen som måtte til.

Fotballfans har gjerne eit ambivalent forhold til straffekonk. Det er dramatisk og underhaldande å sjå på, men blir sett på som bingoaktig. Tilfeldigheitene får rå, heiter det. Få nyskapingar har fått meir kjeft i fotball-Norge enn regelen om at alle seriekampar som slutta uavgjort skulle avgjerast på straffar. Regelen blei innført etter mykje diskusjon i 1987 og fjerna utan diskusjon i god tid før neste sesong.

Straffekonk hører ikkje heime i seriekampar, men eg har blitt venlegare innstilt til straffekonk som avgjerande faktor i cupspel. Eg er ikkje lenger så kategorisk på at tilfeldigheitene rår. Når USA og Japan er like flinke/dårlege med tanke på å skåra mål i den tilmålte tida, og USA skyt tre elendige straffespark mot eitt svakt frå Japan, er det ikkje då greitt at Japan vinn? Då har dei faktisk vore best på éin viktig del av spelet: å sparka ballen forbi keeper og i mål. 

Tilfeldigheiter speler ofte ei rolle i spelemål òg, og det spelemessig dårlegaste laget kan gjerne vinna på at ein forsvarsspelar snublar i beina sine og dyttar ballen i eige mål. Er det meir rettferdig? Eg trur faktisk at dei fleste straffekonkurransane blir avgjort på grunn av ferdigheitene til eksekutørane og keeperane. Og om det er slik, er det ein legitim måte å skilja klint og kveite på. 

Kva alternativ har me? Første-mål-vinn, eller golden goal, blei prøvd i nokre år. Dessverre var angsten for baklengs større enn lysta på eigne skåringar, og dermed blei ofte ekstraomgangane ein kjedeleg stillingskrig som likevel enda i straffar. Å droppa tidsgrensa på 120 minutt og la laga halda på til det kjem eit mål, er ikkje noko alternativ. Piffen går etter kvart ut av både spelarar og publikum. I Norway cup tel dei cornerar når det endar uavgjort. Det er minst like tilfeldig som straffar, men ein slepp så tydelege syndebukkar. Samstundes kan talet på cornerar vera eit uttrykk for kven som har vore det dominerande laget i kampen.

Me talde cornerar på skulen òg i si tid, men det er vel heller tvilsamt om tre-cornerar-er-straffe-regelen ville ha livets rett utanfor skulegarden. Og sjølv med den enda me jo opp med straffekonk av og til.Så fotballag og fans verda over får berre finna seg i at straffekonk er ein del av spelet, og at det kan løna seg å øva på det. Slik Tromsø gjorde i 1987 og berga plassen i 1. divisjon.

Det var Erika si skuld

I kveld vann USA over Brasil i kvartfinalen i fotball-VM for damer. Dei vann på straffesparkkonkurranse etter å ha utlikna i det 122. minutt, altså halvtanna minutt på overtid i andre ekstraomgang.

Det var ganske lett å peika ut ein syndebukk. Stakkars Daiane la hovudet på hoggestabben ved å laga sjølvmål alt etter to minutt, for så å stå for den avgjerande bommen i straffekonken. På veg til skafottet fekk ho selskap av Andréia, keeperen som var på bærtur ved USA si utlikning på overtid. Men det var korkje Daiane eller Andréia si skuld at det gjekk så galt på slutten. Det var Erika si skuld.

Rundt fem minutt før slutt i 2. ekstraomgang leia Brasil 2-1 og var sjølvsagt interessert i at tida skulle gå. Då passar det godt med skadar og spelestopp. Erika fekk ein liten dult i ryggen i eige straffefelt. Så rusla ho vidare i 3-4 sekunder før ho stupte i bakken og rulla seg dramatisk rundt. Dommaren stoppa spelet og fekk inn båremannskapet. Dei brukte vel rundt to minutt på å få henne på båra, surra henne fast og bera henne av banen.

Så snart ho var av banen, hoppa Erika av båra og jogga til midtlina under sterk pipekonsert for å koma innpå ved neste daudballsituasjon. Ho kom innpå og blei premiert med gult kort for usportsleg opptreden. Men dommaren gjorde meir: Ho la til tre minutter for uthaling av tida. Utlikninga til USA kom altså halvvegs ut i den tilleggstida. Hadde Erika droppa idiotiet, hadde kampen vore slutt før USA si skåring, og Brasil hadde vore i semifinalen. 

Det var ein positiv og ein negativ ting ved det som skjedde. Den negative er at filminga tydelegvis er i ferd med å koma i damefotballen òg, den som har vore herleg fri for slikt. Den positive er at det endeleg var nokon som blei skikkeleg straffa for tullet. Å gå glipp av ei VM-medalje burde vera ein effektiv lærepenge, men eg er redd brasilianarane ikkje ser - eller vil sjå - at dei tapte på grunn av dumme Erika. 

Det er så mykje enklare å skulda på uheldige Daiane.

Tjue-elleve

Ja, jeg vet at det er 2011, men er det tjue-elleve eller totusenogelleve? Herom strides de lærde, og bruken varierer sterkt ute blant folk. Jeg har et ikke statistisk begrunnet inntrykk av at totusenogelleve foreløpig er mest brukt, men at jeg stadig oftere hører 20-11. Min egen bruk støtter denne tendensen - jeg er trolig oppe i 30% tjue-elleve nå.

NRKs språkkonsulent mener at folk må få gjøre som de vil, mens Sylfest Lomheim mener at man bør si totusenogelleve. For åra fram til 2010 var da også Lomheims løsning mest naturlig for meg, men i 2011 er det altså ikke like åpenbart. Først og framst fordi totusenogelleve begynner å bli et ganske langt ord. 

Når vi snakker, økonomiserer vi og velger gjerne korteste og enkleste uttrykksmåte, og nettopp derfor er jeg ganske overbevist om at 20-11 kommer til å bli dominerende etter hvert. For eksempel om 12 år: Tjue-tjuetre er veldig mye kjappere enn totusenogtjuetre. For ikke å si om hundre år. Jeg tviler på at totusenetthundreogelleve vil bli en vanlig talemåte. Like lite som vi sa ettusennihundreognittini på slutten av forrige årtusen.

Måten vi sier 1999 på antyder også at Sylfest Lomheim ikke nødvendigvis har rett når han sier at norsk tradisjon tilsier totusenogelleve. Franskmenn derimot sa ettusennihundreognittini, og har dermed en annen tradisjon for årstall enn vi har på norsk. Derfor blir det litt rart når Lomheim mener at vi bør se til hvordan de latinske språka sier gjeldende og kommende årstall. 

Det er mer naturlig å se hva svensker og engelskmenn gjør. De har samme årstalltradisjon som oss, og der er det 20-11 som gjelder. Tyskerne derimot gjør som Lomheim, selv om de har samme tradisjon som nordmenn, svensker og engelskmenn.

Her på berget gjør vi altså foreløpig litt av hvert, som seg hør og bør i norsk språkbruk. Det kommer vi sikkert til å gjøre i lang tid framover også, men både språklig økonomisering og norsk anglofili tilsier at 20-11 vil bli den dominerende uttrykksmåten på sikt.

Slagord

Å lage gode slagord kan være vanskelig, noe vi fikk bevist på en spasertur fra Solsiden til Bakklandet i helga. Det er to typer slagord: de som skal selge noe, altså reklame for produkter eller firma, og politiske kamprop.

Et godt eksempel på et dårlig slagord i den første kategorien fant vi på byggeplassen for det nye hotellet ved Bakke bru. Der flagger entreprenørfirmaet NCC kompetansen sin på store bannere: NCC - Forvent litt mer. Hvem i huleste fikk idéen til dét slagordet, og hvorfor gikk ledelsen med på det? De kunne like godt sagt: NCC - Rett og slett for dårlig.

I et vindu på Bakklandet fant vi en plakat med et brennaktuelt politisk kamprop. Ved første øyekast virket slagordet helt greit, om enn litt uelegant formulert: 

Ja til et oljefritt Lofoten og Vesterålen og Senja.

Men så sa svigermor: "Så de vil hente opp all oljen som er der." Og det er jo faktisk det det står, selv om jeg mistenker at de mener det motsatte. Logikken er enkel: Nå er det mye olje utenfor Lofoten (antar man), og skal det bli oljefritt, så må en jo bore og hente opp den olja. Ellers blir det et oljerikt Lofoten.

Lærdommen her er: Pragmatikk er både kinkig og moro, og alt kan misforstås om en bare legger nok vrangvilje til.